Skyggen

Kapittel 18

Da Anna våknet neste morgen, skjønte hun ikke hvor hun var med det samme. Da de hadde kommet fram kvelden før hadde det vært mørkt. Selv ikke lyset fra månene nådde helt inn i dalen de var kommet til. Bare Arans kjennskap til området gjorde at de fant fram. Nå lå hun og så opp i taket av en hule. Steinen var rødbrun slik som hun hadde sett på bilder fra Australia, men virket ikke like porøs. Anna satte seg opp, og så seg rundt. Hulen var ikke stor, men tydelig brukt som bolig en gang i tiden. En flat stein var lagt opp på to andre, som et bord, og et par store stubber rundt utgjorde stoler. Anna kunne skimte lys fra åpningen hvor Aran hadde hengt opp teltet som forheng. Aran sov tungt ennå, og Anna ville ikke vekke ham.

Hun stod opp og gikk bort til utgangen. Da hun kom ut, fikk hun se en nydelig utsikt. De var et stykke opp fra dalen under seg. Trærne så ut som et grønt teppe under henne, og litt til høyre så hun gressmark, og en elv. Det var den veien de hadde kommet opp kvelden før skjønte hun nå. En smal sti førte fra den store platten utenfor huleinngangen, og ned mot elven. Anna gikk inn, trakk på seg klærne, hentet et kokekar, og gikk ned til elven. Hun vasket seg litt, og drakk før hun fylte opp kokekaret. På vei tilbake så hun noen trær, som virket som om de hadde en eller annen form for frukt hengende. Hun fikk spørre Aran om de var spiselige.

Utenfor hulen, så hun noe som lignet på en bålplass. Anna gikk bort dit med kokekaret, men kom på at hun ikke hadde ved tilgjengelig. Hun gikk inn i hulen og begynte å lete etter noe å tenne opp med så hun hadde det klart. Deretter fikk hun stikke ned, og se om hun fant noe brensel.

Hun holdt på å lete gjennom siderommene på sekken til Aran, da hun merket at hun ble iaktatt. Hun snudde seg, og så Aran ligge å se granskende på henne.

«Jeg lette bare etter noe å tenne opp med.», sa Anna og følte seg litt brydd. Hadde han mislikt at hun tok seg silke friheter? Aran måtte ha sett usikkerheten hennes for han smilte, og fortalte henne hvor hun kunne finne en tenner. Anna fant den med en gang, og stakk så ut for å hente ved.

På vei opp igjen så hun Aran på alle ved bekken, og armen senket ned i vannet. I neste nå fløy en fisk opp av vannet, akkurat slik hun hadde sett i minnet hans.

En stund senere satt de utenfor hulen, og nippet til te mens fisken langsomt ble stekt på bålet.

Aran myste mot sola, og sa: «Hva syns du om dalen min?»

Anna så utover og svarte: «Det er et drømmested du har her Aran. En enorm dal helt for deg selv.»

«Vel, akkurat nå er vi to her, men ja, denne dalen tror jeg det kun er min familie som har benyttet seg av. Kjente du igjen bekken?», spurte han.

«Ja, den du fanget fisk i som barn. Det er ennå mye fisk der, det så jeg da jeg hentet vann i sted. Og størrelsen er det ikke noe å si på.» Det siste sa hun samtidig som hun nikket mot fisken på bålet.

«Når vi har spist, skal jeg ta deg med på en tur, så du blir litt mer kjent i området.»

«Det passer meg ypperlig, jeg lurte på hva vi kan spise her, og hva jeg bør ligge unna.»

«Det skal vi og ta en runde på. Det er faktisk et par planter her som ser gode ut, men som vil gjøre deg svært dårlig. Men først mat. Jeg tror fisken er klar til å nytes nå.»

Anna måtte smile for seg selv over Arans humør denne morgenen. Hele turen og all den tid hun hadde kjent ham, hadde han virket så alvorlig, men i dag virket han mer avslappet, friere på en måte, og det gjenspeilte seg i humøret hans og måten han snakket på. Det fikk også henne til å slappe mer av, og hun fikk mer en følelse av at de var på en ferietur enn på rømmen.