Skyggen

Kapittel 41

Anna drømte, men det var ikke en god drøm. Hun følte nærværet av noe ondskapsfullt, men hun kunne ikke se det. Hun følte en sorg og fortvilelse hun ikke kunne forklare, og hørte gråt. Etter en stund mente hun og at hun hørte smell, og så lysglimt, men hun greide ikke å få helt tak på det. Det var som om hun stod bak et slør, men ikke fikk til å komme gjennom det for å se hva som var på den andre siden. Hun så bare skygger.

Da hun våknet var hun helt svett, og måtte jobbe for å komme fri av teppet hun hadde viklet seg inn i. Selv i våken tilstand ville ikke følelsen av sorg og fortvilelse slippe taket i henne. Hun så ut av vinduet. Det så ut til å være natt ennå, men hun var ikke kjent nok med månenes posisjon til å vite om det snart ville være morgen. Uroen hun hadde følt i drømmen var nesten enda sterkere i våken tilstand. Anna følte det som om hele kroppen summet, og hun klarte ikke å finne roen igjen. Med et sukk dro hun på seg uniformen, hadde håret i en hestehale, og gikk ut i gangen. Noe mer søvn ville det ikke bli, såpass forstod hun. Tanken hadde vært å ta seg en tur i parken, men det ble aldri noe av.

En av rekruttene sprang inn i henne i det hun kom ut av rommet sitt. Anna så et blekt ansikt, og ble oversvømmet av følelsen rekrutten gav fra seg. Ren frykt.

«Hva er det?», ropte hun etter rekrutten, men hun bare sprang bortover gangen, mens hun kneppet igjen jakken. Det var merkelig. Så langt hadde hun ikke opplevd noe slikt med mindre at det ble delt frivillig med henne. Sheganerne var flinke til å holde tilbake tanker og stemninger, med mindre de ønsket å dele dem. Anna nektet å tro at en tilfeldig rekrutt som sprang inn i henne ville dele noe slikt som frykt med henne. Noe måtte være forferdelig galt. Hun gikk bort til trappene, og kunne høre et brus av stemmer der nede. Kjapt kom hun seg ned trappene. Etter hvert som hun nærmet seg fellesområdet, hørte hun tydeligere hva som ble sagt. Ordre ble gitt, raske skritt, lave mumlende stemmer, og følelsen av uro og frykt vokste i henne. Anna kjente såpass at det ikke bare var hennes egne følelser hun følte, den sivet opp mot henne fra de som var der nede. Anna sprang ned de to siste avsatsene, og så at fellesområdet var en summende bikube av voktere og rekrutter som for til og fra. Noen stod i små grupper og pratet sammen, mens de noterte på brettene sine. Andre stod i kø for å få utdelt våpen eller annet utstyr. Anna prøvde å se seg om etter et kjent ansikt, noen som kunne fortelle henne hva som foregikk.

«Anna, er du våken? Når kom du hit? Har du hørt hva som har skjedd?». Det var Amari, som kom mot henne fra en sidegang, tett etterfulgt av Karon og et par andre rekrutter. «Nei, jeg våknet og klarte ikke å få sove igjen. Hva har egentlig skjedd? Hvorfor ble ikke jeg vekket?» Amari så ned og sa lavt: «Det var Aran. Jeg fikk beskjed om å sjekke at du var på rommet ditt, men at jeg ikke skulle foreta meg noe mer. Han insisterte på at du ikke skulle vekkes.»

«Javel?!» Anna, kjente irritasjonen fosse opp i seg, men fikk fort kontroll over den. Så han trodde ikke at hun kunne være til hjelp? Hun var jo bare en liten forhenværende jordboer han hadde brukt for en kort stund etter å ha snudd opp ned på hele hennes tilværelse. Hun kjente at sinnet kom, men bet det i seg. Det var viktigere ting som foregikk her. Enda en gang spurte Anna: «Hva har skjedd? Hvorfor er alle oppe, og hvorfor oser det av frykt her?»

Karon rensket stemmen og begynte å fortelle om hva han hadde sett, og hva som skjedde etterpå. Anna kjente det som om en hånd klemte til rundt hjertet. Aran og Sourk der oppe? Med Sjelesankeren? Det samme vesenet som hadde tatt livet av hennes kjæreste venn, som hadde prøvd å ta livet av henne?

«Hvor lenge siden er det siden de gikk opp dit?», spurte hun.

«En god stund.», sa en av de andre i gruppen. «Ingen har hørt fra dem. De får ikke kontakt, og jeg tror ikke noen helt vet hva de skal gjøre nå.» «Så det er ingen i ledelsen her nå?», spurte Anna. «Hvor er Bregan?» En annen av medrekruttene hennes svarte at ingen hadde sett ham siden i går kveld.

Anna trakk pusten raskt inn. Dette var ikke bra. Langsomt så hun rundt seg, men de andre mumlet seg imellom. Det så ikke ut til at noen tenkte på å sende noen opp dit, se hva som hadde skjedd. En tanke dukket opp i hodet hennes. En del av Anna skjønte at det var galskap, men samtidig visste hun at det var det eneste riktige. «Jeg må opp dit!», sa hun.

«Vi får ikke lov», sa Karon. Rekruttene får lov å delta, men skal være igjen hermer som reserver. Vi har ikke utdanningen.»

Anna så på ham, så uroen i øynene, og nikket. «Ok, men jeg skal opp dit, og ingen har gitt meg en direkte beskjed om at jeg skal holde meg her. Dessuten er det ingen som ser ut til å ha ledelsen her nå, og så lenge ingen nekter meg eller holder meg igjen fysisk......» Anna så på hver enkelt, hun kjente seg med et mektig på en måte hun ikke kunne forklare. Flere av de andre så ned da hun utfordret dem med blikket. Amari derimot, tok tak i armen hennes. «Det er ikke trygt Anna. Det kan være farlig.» Anna så på henne, og smilte beroligende. «Jeg vet, Amari, men den som muligens er der oppe tok fra meg en kjær venn. Det vesenet har også prøvd å bli kvitt meg, mer enn en gang. Det er nok nå. Jeg nekter å miste flere uten at jeg i det minste har prøvd å gjøre noe. Jeg går.»

Anna gikk bort og stilte seg i køen for å få delt ut utstyr. Hun tok på seg utstyret, sjekket at våpnene var riktig stilt inn. Deretter gikk hun mot døren. Det var en merkelig følelse. Hun hadde trodd at hun i en slik situasjon ville hoppe rundt som en stresset kanin, og prøve å stikke av fra det hele. I stedet var hun rolig, bestemt, og lettet? Var det virkelig det hun følte? Lettelse? Jo, det var det. Nå kunne hun kanskje endelig få komme ansikt til ansikt med det som så lenge hadde forpestet livet hennes. For det var det vesenet hadde gjort. Snudd opp ned på så mye, og skapt sorg og uro i livet hennes. Nå hadde hun en mulighet til å bli fri fra det, og hun var villig til å gjøre hva som helst. Anna var ikke redd slik hun hadde vært før. Klart hun følte en uro for hva som ventet henne, hva hun ville få se, men den lammende frykten hun hadde kjent på så alt for lenge, var borte.

Hun kom seg innunder trærne i parken, og stoppet opp. Herfra kunne ingen inne i hallen se henne. Anna lurte på hva hun egentlig skulle gjøre når hun kom fram til Portalen. Å gå opp dit uten en klar plan visste selv hun var lettere galskap, men av en eller annen grunn var ikke det så nøye. Hun måtte bare få berget de andre. Få konfrontert vesenet, som så lenge hadde trampet rundt i livet hennes og ødelagt.

Brått hørte hun en lyd bak seg. Anna snudde seg raskt, samtidig som hun hevet det ene håndvåpenet. Amari, Karon og to andre rekrutter stod der i full utrustning. «Vi blir med.», var alt Amari sa. Anna bare nikket, hun var ikke i en posisjon til å nekte dem, og helt ærlig var hun glad for å se dem. Anna snudde seg mot Portalen igjen, og sammen gikk de fem opp mot bygget på toppen av skråningen.