Skyggen

Kapittel 8

Anna hadde halvsovet en stund, da hun hørte døren gå opp, og noen komme inn. Anna så mot døren, og der stod Aran. Hun satte seg raskt opp, og skulle til å beklage oppførselen sin enda en gang, da han begynte å snakke.

«Jeg så du ville snakke med meg. Etter forrige gang var jeg usikker på når du ville se meg igjen.» Han stoppet opp og ble stående og se på henne. Anna åpnet munnen for å snakke, men han var ikke ferdig. «Beklager, jeg har alltid likt å ha full kontroll, samt at jeg nok kan bli for overbeskyttende for de jeg har ansvar for. Du var en av de første jeg fikk ansvar for som nyutdannet Jordvokter, derfor har jeg nok følt at det forpliktet mer enn de som kom senere.»

Igjen stoppet han opp, og nå var Anna rask til å ta ordet. «Ikke tenk på det. Min oppførsel var helt uakseptabel. Jeg hadde ingen grunn til å si de tingene. Du prøvde jo bare å hjelpe, og jeg oppførte meg som en bortskjemt unge. Helt ærlig så trenger jeg din hjelp. Denne verden er ny for meg. Litt veiledning hadde vært greit. Jeg vet heller ikke hvor lenge jeg må bli her eller hvorfor det er utrygt for meg på Jorden. Det siste er det bare du som kan svare på så vidt jeg vet.»

Anna hadde i iveren etter å få sagt sitt reist seg opp, og stod nå på gulvet. Hun kjente at hun fremdeles var ustø, men støttet seg diskret til sengen slik at han ikke skulle se det. Aran mønstret henne opp og ned. Så gikk han bort til henne, og tok om henne. Det var svært uventet, og hun kvapp litt ved den uventede berøringen. Aran hadde så langt virket som en person som ikke lot seg styre av følelser. Anna slappet av og godtok omfavnelsen, for fra Aran fikk hun ikke de samme vibrasjonene som Sourk hadde sendt ut. Det var mer som å få en klem fra en bror eller lignende.

Aran trakk seg litt unna henne igjen og så inngående på henne. «Du ser mye bedre ut. Du har fått i deg godt med næring. Det kommer du til å trenge. Bra at de fikk ordnet med bedre klær til deg og, Dette er mer praktisk med tanke på hvordan det blir framover nå.»

Anna visste ikke helt hva hun skulle svare til det. Arans ord gav ikke mye mening. Ennå hadde hun ikke fått noen god forklaring på hvorfor hun var her. Når skulle hun få en god forklaring på det? Hun prøvde å komme på noe fornuftig å si så hun ikke skulle ende opp som en stum østers. Det første som ramlet inn i hodet på henne var at hun hadde smakt på den lokale maten. Hun sa det og tilføyde at hun kunne spise den fra nå av. Det var ikke noe behov for å lage egen mat til henne.

«Allerede, javel. Noe sier meg at Sourk har bidratt til det.», sa Aran med et lite halvsmil.

Anna kjente at hun rødmet litt. «Han virker grei, men han er veldig sikker på seg selv.», svarte hun.

Aran lo, og Anna likte lyden av den dype latteren hans.

«Joda han har ikke problemer med selvsikkerheten den karen. Jeg håper han ikke gav deg for mye problemer. Sourk er en grei kar, men han liker utfordringer. Jeg vil tro han anser deg for nettopp det.»

Aran ble alvorlig igjen. «Sett deg ned litt nå. Du har bevist at du er i mye bedre fysisk form enn jeg hadde trodd du ville være, men la oss ikke overdrive.»

Han ba henne sette seg ned, noe hun takknemlig gjorde. Aran satte seg på stolen ved siden av henne.

«Du har så langt møtt Sourk, som introduserte deg for maten vår, og Kinera, som ut ifra hva jeg har forstått, har sansen for deg. Ikke har du vært ute fra rommet ennå. I forhold til det gav jeg svært strenge beskjeder. Du er mitt ansvar slik du har vært de siste 6 årene, og slik vil jeg at det skal forbli.» Han stoppet litt opp, og så henne inn i øynene. Hun følte en ro komme over seg, som hun ikke hadde kjent på svært lenge. Det var noe med de øynene. Anna ville gjette på at det hadde like mye med utstrålingen hans og gjøre. Aran bare oste trygghet og godhet.