Anna våknet brått. Hva var det? Hadde hun drømt det? Nei, der var det igjen. Hun var sikker nå. Hun hørte noe som beveget seg i nærheten. Merkelige tassende lyder. Hun reiste seg langsomt opp, og så opp på himmelen. Der oppe skinte begge månene ned på henne nå, men de ville snart være ute av synsvidde så hun. Da måtte hun ha sovet i flere timer. Anna kjente at hun var stiv i kroppen, og kald, men det var ikke så viktig akkurat nå. Et eller annet var i nærheten, og Anna var ganske sikker på at det ikke bare var fantasien som fikk alle varselklokkene til å ringe. Brått oppfattet hun noe som hørtes ut som en mellomting mellom et bjeff og en lav murring. Anna prøvde å orientere seg i det lille lyset som kom fra månene. Trærne her var lavere så hun. Kunne hun klatre opp i et av dem? Langsom så hun seg om for å se om hun kunne se dyret, men hun kunne ikke se noe. Igjen hørte hun denne rare lyden av steg. Det var noe som ikke helt stemte, men hva? I løpet av et kort gruoppvekkende øyeblikk gikk det opp for henne hvorfor lyden var så rar.
Raslingen og den underlige tassende lyden hun hørte, kom i fra treet hun satt under. Langsom så Anna opp, noe i henne ropte at hun ikke måtte kikke, men hun visste at hun var nødt. I det neste stivnet kroppen hennes. Noen få meter over henne stirret et par lysende øyne på henne. Et eller annet rovdyr satt der oppe og gjorde seg klar til å angripe henne. Anna var ikke dummere enn at hun skjønte det. Den lave rumlingen der oppe fra bekreftet at det her var snakk om et stort dyr. Det minnet nesten om en tiger.
Et øyeblikk stoppet alt opp, lydene rundt henne forsvant, bare øynene til villdyret og den lave knurringen var der. Hun kunne kjenne hjertet banke hardt. Hele kroppen gjorde seg klar til flukt, men hun skjønte at dette ikke var et dyr hun vill klare å flykte fra.
«Jeg vil ikke dø, ikke nå. Slippe unna vokterne for så å bli drept på grunn av min egen ubetenksomhet. Så dum jeg har vært.», tenkte Anna.
Hun følte seg helt lammet av redsel. Det kunne ikke slutte på denne måten. Hun måtte i det minste kjempe. Noe annet alternativ hadde hun ikke. Dyret skulle ikke få maten sin så lett. Plutselig ble Anna oppmerksom på noe som presset mot hoften. Tyngden av det gav henne nytt mot. Kniven fra tidligere i dag. Den hadde vært festet i et belte hun kunne ha rundt hoften. Hun hadde aldri tatt den av seg. Langsomt løsnet hun kniven, og passet på å ha et solid grep rundt den. Anna snudde seg så rolig hun klarte, og rygget langsomt bakover mens hun hørte blodet pumpe i ørene. Redselen var der, men hun greide å holde den nede. Bruke den som en drivkraft.
«Kom og ta meg din dritt. Du skal om ikke annet få en god kamp før jeg lar deg spise meg.», knurret Anna mens hun rygget ut mot midten av lysningen.
Så skjedde alt veldig fort. Dyret hoppet brått ned, og i to byks var det over Anna. Hun kunne kjenne tenner skjære inn i underarmen sin i det hun holdt den venstre armen opp i forsvar, mens hun med den høyre hugg kniven inn i dyrekroppen. Om og om igjen hugg hun, mens dyret satte klørne i sidene på henne, og bet etter henne. Hun kunne høre lyden av bein som knakk, men ante ikke om det var henne eller beistet. Selv kjente hun ingen smerte. Anna klarte å holde hodet til beistet unna strupen sin, ved og presse den skadede venstrearmen mot halsen til dyret. Adrenalinet pumpet gjennom henne, og gav henne uante krefter. Med en kraftanstrengelse klarte hun å posisjonere kniven slik at hun fikk kjørt den så hardt hun kunne inn i hodet på dyret. I et kort øyeblikk stoppet beistet opp, som om det hadde stivnet, og rett etter kollapset det over henne, med et grynt. Anna ble liggende og puste en kort stund, før hun med en gedigen kraftanstrengelse greide å skyve dyret til side. Hun så ned på det. Det så ut som et slags kattedyr, på størrelse med en Gaupe, men fargene virket helt mørke, som hos en puma.
Anna tørket av kniven på buksebenet, men stakk den ikke tilbake i slira. Kunne det være flere slike i nærheten. Jaktet de i flokk? Lenge ble hun stående og bare høre etter, men ingen flere tassende lyder, eller knurring var å høre. Hun stakk langsomt kniven i slira, men festet den bare delvis i tilfelle hun plutselig måtte forsvare seg igjen. Deretter tok hun tak i bakbena på dyret med den friske armen, og dro det med seg. Nå var det på tide å komme seg til hula. Hun kjente at dyret hadde fått inn et par solide bit, og der klørne hadde sunket inn kjente hun ennå trykket etter potene. Likevel kjente hun fremdeles ikke noen smerte. Adrenalinet pumpet gjennom kroppen hennes, og fungerte som en smertestiller. Anna måtte bare prøve å komme seg til hulen så hun fikk vasket og forbundet sårene. Her kunne hun i hvert fall ikke bli.
Da det begynte å bli lyst, så Anna med et en åpning foran seg. Ikke lenge før det, hadde hun sett plasser hun mente hun dro kjensel på. Da hun kom ut av skogen var hun ikke i tvil, der oppe til høyre kunne hun se hulen. Det brant et bål der. Var Aran oppe ennå? Anna slapp hele kattedyret. Aran kunne ikke være i skogen, og lete etter henne. Det var for farlig.
Hun snudde seg mot skogen, og ropte: «Aran, hvor er du?»
Et stykke unna hørte hun ham svare: «Anna, er det deg? Er alt bra? Jeg har lett etter deg hele natten. Hvor i alle dager var du?»
«Jeg er sulten, og jeg trenger en vask, og ganske sikkert noen bandasjer. Jeg har med noe jeg tror vi kan spise også.»
Anna prøvde å høres så opplagt ut som hun kunne, men kjente med et hvor sliten og ør hun faktisk var. Den siste timen hadde det begynt å pulsere og banke i sidene og den venstre armen, men hun hadde fortrengt det så godt hun kunne. Nå begynte imidlertid smerten å gjøre seg gjeldende for alvor. I et forsøk på å holde en begynnende skjelving i kroppen unna, tok hun tak i beina på dyret igjen, og begynte å trekke det mot bekken. Hodet kjentes tåkete, men Anna regnet med at litt mat og søvn ville få orden på det.
Lyden av kvister som knakk, og noe som kom brasende gjennom buskaset i stor fart, fikk henne til å slippe dyret, og trekke kniven. Ikke to ganger på en natt. Hun var ikke i humør til dette nå. Aran kom i full fart ut av skogen, og bråstoppet da han fikk se henne.
«Anna! Hva har du gjort?»
«Gått meg bort, men jeg fant tilbake som du ser. Jeg har med denne. Kan vi spise den?», Anna måtte slite med å høres likegyldig ut nå, og hun kunne kjenne at skjelvingene var på vei til å ta overhånd. Hun måtte bare ha kontroll til hun kom opp til hula. Få lagt seg ned litt, få litt hvile. Bare ti minutter.
«Hvordan er det du ser ut? Anna jeg var redd for deg, og så kommer du ut av skogen slik!»
«Må vi krangle nå? Jeg har ikke spist eller drukket på mange timer, og det hadde vært greit å få litt hjelp med denne saken.», sa hun og pekte på dyret.
Aran gikk bort til henne, men da han skulle til å ta i henne, trakk Anna seg unna. Hun måtte beherske seg for å ikke snerre til ham. Det gjorde så vondt, og hun brukte alt av konsentrasjon og krefter på å holde seg oppe. Hun trakk pusten skjelvende flere ganger før hun fikk til å snakke.
«Jeg tror jeg har noen sår, og de begynner å bli litt vonde. Jeg lurer på om armen er brukket også. Hvis du kan dra opp den der, så kommer jeg for egen maskin. Vær så snill.»
Aran så forskrekket på henne, men gjorde som hun sa. Oppe ved hulen, kjente Anna at skjelvingene satte inn for alvor. Hun klarte ikke å holde seg på føttene lengre, og gikk i bakken. Da hun lå der ved bålet så hun nedover seg selv for første gang. Nå skjønte hun plutselig hvorfor Aran hadde sett så sjokkert ut. Buksene, og skjorten hennes var fulle av blod, og revet opp. Den venstre armen hadde to stygge, dype bitt, og holdt på å hovne opp. Stillingen på armen virket ikke helt riktig heller. Hun kunne tydelig kjenne hvor klørne og tennene hadde trengt inn. Det banket kraftig fra hver punktering i huden.
«Anna, nå må du la meg få ta meg av deg.» Aran var borte ved henne. Dyret lå litt lengre nede i bakken.
«Bare gi meg litt vann først, så kan du gjøre hva du vil.»
Aran gikk raskt og hentet en flaske. Deretter løftet han forsiktig opp overkroppen hennes, slik at hun halvveis satt mot ham, og gav henne drikke. Hun svelget ned så fort hun klarte. Halsen føltes tørr og brennende, men vannet hjalp.
Varsomt løftet Aran opp Anna, og bar henne inn i hulen. Han la henne forsiktig på bakken. La et teppe og en pute på bordet, og la henne oppå. Deretter gikk han ut og satte over vann til koking.
Anna kjente nå hvor totalt ferdig hun var. Det føltes, som om hele kroppen pulserte, så sliten var hun.
Desperat prøvde hun og holde seg ved bevissthet, men det var å be om for mye, og hun gled inn i en dyp bevisstløs ro.
YOU ARE READING
Skyggen
Science FictionSe for deg at du lever et ganske normalt liv, hva nå normalt er. I dette tilfellet er du i starten av 20-årene og student. Du har jobb på siden, noen gode venner og du har drømmer for framtiden. Hva om alt dette plutselig endrer seg? Hva om du en mo...
