Skyggen

Kapittel 5

Den natten ble urolig. Flere ganger føltes det som om noen stod over henne, og av og til syntes hun at hun hørte stemmer, som om de kom langt borte fra. Samtidig følte hun seg så tung i kroppen, som om hun ikke kunne bevege seg. En stund følte Anna det som hun var halvveis våken, og svakt, som gjennom et slags slør kunne se to skikkelser ved enden av senga. Det virket som om de ikke helt kunne bli enige om noe.

Hun syntes hun hørte bruddstykker av samtalen som: «... galskap at hun skal oppholde seg her lengre...», «... det må skje før Sjelesankeren...». Ved dette siste ordet rykket hun til og samtalen stoppet brått.

Så hørte hun helt tydelig noen frese: «Bedøvelsen, du gav henne for lite!» Anna kjente et lett stikk i armen, og hun var borte.

Det neste hun husket, var at hun følte seg vektløs, som om hun fløt på et hav. Hun var fremdeles helt tung i kroppen, og sløv, men merket at det var lyst rundt henne.

«Jeg må ha glemt å dra ned rullegardinen, og nå holder det på å lysne ute», tenkte hun før hun drev inn i søvnen igjen.

Anna visste ikke hvor lang tid som hadde gått da hun langsomt kjente søvnen slippe taket. Alle lemmene hennes føltes tunge, og hodet virket som det var fylt med bomull. I sin halvvåkne tilstand lurte hun på om hun brygget på noe. Det ville forklare den urolige søvnen. For hun husket at det hadde vært urolig, som om det hadde vært flere personer inne på soverommet sitt. Sist hun hadde hatt en sånn natt var da hun hadde hjernehinnebetennelse som liten. Hun hadde vært så dårlig at legene ikke visste om hun ville klare seg. Den natten hadde hun også fått følelsen av at det var masse mennesker rundt henne, men morgenen etter hadde Anna våknet og følt seg mye bedre.

Hun glippet med øynene, og prøvde å riste seg ut av den tunge døsen. Det føltes som om hun ikke kunne bevege armer og bein skikkelig, og det var da forferdelig lyst til å være i mars? Litt etter litt greide hun og klarne hjernen og få mer følelse i armer og bein. Til slutt kunne hun slå øynene helt opp, og det hun så fikk henne til å snappe etter pusten.

Over henne var det hun først hadde trodd var det hvite soveromstaket hennes, men i dette taket hang det ulike ugjenkjennelige gjenstander. Egentlig virket det som om hun var ganske nær gjenstandene, så enten måtte dette rommet være ganske lavt, eller også lå hun høyt i forhold til gulvet. Anna prøvde å snu seg rundt for å se hva som stemte, men fikk det ikke til. Hun satt fast. Hodet kunne hun bevege litt opp og så da at det ikke var en benk hun lå på. Anna ble brått klar over at hun lå i en slags pose, og at hun hang i løse lufta. Anna prøvde febrilsk og komme seg løs, men det var ikke mulig. Posen var surret rundt henne som en kokong, og hun var helt ute av stand til å få løs hendene sine. Hun så i stigende panikk rundt seg. Rommet var helt hvit, og hun kunne hverken se vinduer eller dører. Det eneste som var i rommet, var de store anordningene i taket, og en slags metallbenk, hvor det lå et stort utvalg av noe som kunne minne om kirurgiske redskaper.

Anna kjente pulsen dunke i ørene nå. Hvor var hun, og hvem hadde tatt henne? Hvilken syk jævel var det som sperret et menneske inne med et helt arsenal med torturredskaper? For det var det hun antok instrumentene på bordet var ment som. Pusten hennes gikk i små skjelvende gisp nå, og hun kjente hele kroppen knyte seg, klar for flukt. Anna hadde mest lyst til å skrike, men skriket satte seg fast nede i halsen hennes. Plutselig forsvant deler av veggen til side, og noen kom inn. Da greide Anna å trekke pusten skikkelig, og hun skrek. Aldri før hadde hun vært så redd som det hun var nå. Hun vred og vendte seg i et desperat forsøk på å komme seg unna denne noen, som nå sprang mot henne. Noe, antagelig en sprøyte, ble stukket inn i armen hennes, og hun kjente at hun mistet bevisstheten. Det siste hun så var et par lyse blå-grønne øyne som så ned på henne.

«Anna?», stemmen kom langt borte fra et sted. Igjen var det noen som sa navnet hennes: «Anna, våkne.» Et kort øyeblikk trodde Anna at hun var liten igjen, og at det var en av foreldrene hennes som pratet. Hun merket en svak hodepine som tiltok i styrke etter hvert som hun våknet til. Da hun endelig greide å få opp øynene, pulserte det i hele hodet. Rommet hun var i nå, hadde en mer dempet belysning enn det forrige. Det virket dessuten mindre og ikke så sterilt, men hun kunne fremdeles ikke se tegn til dører eller vinduer. Anna følte seg helt mørbanket, men merket at hun nå kunne bevege armer og bein fritt.