Skyggen

Kapittel 42

Oppe ved Portalen, snek de seg forsiktig bort mot inngangen. Det var tydelig at det foregikk en kamp der inne. Rop og dempede lyder av skudd kunne høres der innefra, men hvem som hadde overtaket kunne de ennå ikke se. Fremme ved inngangen kikket de forsiktig frem for å se hva som skjedde. Det Anna så fikk det til å vende seg i magen.

Alle konsollene ved de ulike portalene var skutt i stykker bortsett fra en. Ut fra denne portalen strømmet det vesener, hun visste ikke hva annet hun skulle kalle dem. De så ut som noe fra en skrekkfilm. De fløt i luften som om de ikke rørte bakken med bena sine. Øynene var ganske små, men det lyste ondskap ut av dem. Huden, som så gustengrå ut, satt stramt over hodet og kroppen. Noe som lignet klær, hadde de ikke. De virket helt kjønnsløse, og det var umulig å skille den ene fra den andre. De framstod som identiske, grå former, som fløt litt over i hverandre uten at du helt kunne forklare hvorfor. Anna skjønte med et så alt for godt hvorfor de også ble kalt skygger.

Voktere hadde forskanset seg rundt om i rommet, og skjøt mot vesenene, men det var mange av dem. Anna kunne se at de bare klarte å ta unna en liten brøkdel av alle de skyggeaktige vesenene som strømmet ut av den gjenværende portalen. Noen voktere lå på bakken, døde eller sårede. Det verste sjokket var likevel å se den som stod ved konsollen til Portalen, og holdt unna de vokterne som prøvde å ta seg bort dit. Ansiktet var kjent, men samtidig ikke. Anna hadde flere ganger snakket med denne sheganeren, hadde følt seg trygg på henne. Men nå som sjelesankerne ikke lengre trengte å skjule seg, så hun at dens virkelige form lå rett under huden til den personen hun hadde kjent, eller trodde hun hadde kjent. Hun som hadde fått henne til å føle seg litt mindre redd i møtet med alt det nye. Nesten vært som en morsfigur i denne nye verden hun hadde kommet til.

Det var Kinera, og ved siden av henne lå en sterkt forslått Bregan. Anna kjente en bølge av kvalme komme, men fikk kontroll over seg selv, og snudde seg mot de andre. Hun gav tegn til at de skulle trekke seg et stykke unna døråpningen. De satte seg ned i en liten gruppe på baksiden av Portalbygget, sikre på at de ikke ville bli oppdaget der med det første.

«Vi må få stoppet henne, det, den tingen...». Karon la en hånd på skulderen til Anna, og hun stoppet opp og trakk pusten rolig før hun fortsatte. «Hva enn vi kan kalle det der er det ikke Kinera. Det ser ut som om Sjelesankeren har tatt over kroppen hennes. Vi må få stengt portalen, slik at det ikke kommer flere skygger hit. Da har kanskje vokterne en sjanse til å få kontroll over de som har kommet gjennom.» Alle nikket og var enige. «Men vi trenger en plan for hvordan vi skal få det til. Vi kan ikke bare brase inn der, det sier seg selv at det vil ende katastrofalt.», sa Karon. «Vi har jo våpen», sa den ene studenten, en kvinnelig rekrutt med kort mørkt hår, som het Tana. Alle nikket mot henne. Raskt forklarte hun at hvis de klarte å skape en avledning slik at hun fikk fri sikt mot konsollen, ville hun lett kunne ødelegge den med et skudd. «Og ingen kan komme inn når den er ødelagt. Det er jo derfor det ikke har kommet inn flere skygger, sant? Noen klarte å skyte i stykker de andre.», sa hun med et lurt smil. Karon så på henne og sa: «Godt tenkt, Tana. Du er den klart beste skytteren av oss, så det må bli deg. Vi andre får lage en bra avledning, og gi deg fri sikte til konsollen. Du veet hvor du må treffe for å kutte forbindelsen?» Tana så på ham en stund før hun sa: «Må jeg minne deg om hvem av oss to som har best kontroll på hvordan portalene fungerer?!» «Eh, klart. Det er også du. Jeg vil bare være helt sikre på at vi får til dette. Vi har bare en sjanse på å få til dette. Nå må vi finne den perfekte avledning for Sjelesankeren.»

Alle ble stille igjen mens de prøvde å komme på en god avledning. Anna visste imidlertid hva som måtte skje, men ville ikke si noe før hun var sikker på at stemmen ville holde. I det Tana hadde lagt fram planen sin, visste Anna hva avledningen måtte bli.

Den andre av rekruttene, en gutt ved navn Ren foreslo at de kunne skyte fra utsiden av bygget i håp om at det ville få skyggene til å se i motsatt retning av der Tana ville stå. De andre sa at det allerede var så mye bråk der inne at de antagelig ikke ville høre skudd som kom utenifra. Noen flere forslag ble kastet fram og tilbake, men Anna hørte ikke etter. Hun samlet seg, for det hun visste måtte gjøres. Anna trakk pusten, og stoppet dem med en håndbevegelse. «Det er meg Sjelesankeren har vært ute etter. Jeg kan få henne til å ha fokus på meg lenge nok til at du får skutt, Tana. Det vi også har behov for er at noen raskt kan hente forsterkninger, kanskje allerede nå. Kan du hente flere voktere Ren?» Anna så på rekrutten ved siden av Karon. Amari skulle til å protestere, men Anna bare holdt opp en hånd og sa: «Det må bli slik. Vi kan ikke alle kaste oss inn i det og ikke ha mulighet til å tilkalle forsterkninger, eller hjelpe Tana. Jeg går nå, bare gi meg litt tid. Tana du vil selv kunne vurdere når du kan skyte. Karon og Amari må bare passe på at ingen skygger får øye på Tana, eller Ren og dermed prøver å stoppe dem.» De andre så på henne og nikket så sakte. Hun hadde gitt dem nok tilgang til tankene sine mens hun snakket, så de skjønte hvorfor hun gjorde dette valget. Ren kom bort til henne la en hånd på skulderen hennes, og hun hørte ham si at han snart ville være tilbake, men bare i tankene. Fra nå av måtte alle være helt tause. Så forsvant han kjapt, og lydløst ned bakken mot hovedbygget.