Da Anna kom ut på gata, gikk hun innom nærmeste aviskiosk. Hun følte at hun måtte ha noen andres elendighet å lese om for å kunne koble ut alt som ikke stemte i hennes egen verden. Og for en gangs skyld ville hun ha noe analogt. Anna stod og så på forsidene til to av de riksdekkende avisene, og prøvde å bestemme seg for en. Valget ble egentlig enkelt, Hun valgte den som ikke hadde noe om sex på forsiden. Med et så ikke-eksisterende sexliv som hennes, trengte hun ikke å vite: «Hvordan få gløden tilbake i sexlivet».
Anna hadde ikke hatt noe fast forhold de siste tre årene. Da regnet hun heller ikke med et par heftige netter med en fyr hun hadde møtt på ferie i London, sommeren før. Anna smilte litt for seg selv, og det grøsset godt nedover ryggraden ved minnet om de nettene de hadde tilbrakt sammen.
«Han visste absolutt hva han holdt på med», tenkte hun mens hun betalte i kassen.
Vel hjemme la hun avisen ut på stuebordet, og bladde opp på den første siden. Trass i at hun nettopp hadde drukket kaffe fikk hun det for seg at en kopp til kunne være godt. Anna trasket ut på kjøkkenet mens en salig røre av skrivebordsbakgrunner, mastergrad, Line, skyggen på badet og Londonmannen, som hun kalte ham, svirret rundt i hodet.
Da hun kom tilbake til stua, var det som om et eller annet hadde endret seg. Hun greide bare ikke sette fingeren på det. Hun satte seg ned, og kvapp. Anna fikk en sterk følelse av at noen satt ved siden av henne. Ikke helt tett inn til henne, men nok til at hun kunne føle varmen fra det som satt der til venstre for henne. Hun strakte hånden langsomt ut til siden, men kunne ikke kjenne annet enn en svakt høyere temperatur i området hånden hennes berørte. Det gikk en frysning gjennom henne og hun skuttet seg. Et spøkelse? Nei, da ville luften vært kaldere. Eller det sa i det minste de som visstnok hadde peiling på det overnaturlige. Anna strakte hånden ut på ny, men denne gangen hadde luften samme temperatur som det rundt henne. Hun lukket øynene og pustet dypt inn før hun slapp luften ut igjen. Anna tok opp kaffekoppen, tok en slurk, og konsentrerte seg så om avisen. Igjen kjente hun et støt av ubehag skyte gjennom henne så hun skuttet seg.
Anna var ganske sikker på at hun ikke hadde bladd lengre enn til den første siden før hun gikk for å ordne med kaffen. Nå lå midlertid avisen oppslått på en side langt bak i avisen. Anna så rundt seg, redd for hva som ville vise seg. Det dunket i ørene og hun oppdaget at hun satt og holdt pusten.
«Hvem er du?», spurte hun ut i luften.
«Hvorfor gjør du dette? Kan du ikke vise deg for meg?» Hun lukket øynene, og åpnet dem forsiktig igjen, redd for hva hun kunne få se. Det var ingen der. Anna gikk ut i gangen, og videre fra rom til rom. Det var ingen der. Ikke en gang en følelse av at noen var der. Leiligheten føltes plutselig stor og tom. Hun gikk tilbake til stuen, og satte på flere lys. Det var allerede mørkt ute så dette var bare helt normalt, prøvde hun å overbevise seg selv om. Hun satte seg ned igjen bestemt på å lese avisen uten flere avbrudd av substansløse vesen, og dystre tanker. Det holdt ikke lenge. Anna begynte å lese på den siden avisen lå oppslått på. Det var en artikkel på 2 sider. Artikkelen dreide seg om selvmord. Den fortalte at andelen selvmord blant mennesker mellom 20-30 år hadde økt det siste året. Det var det vanlige panelet med forskere, psykologer og leger som uttalte seg om årsakene til selvmord, og hvorfor de trodde denne årsgruppen var spesielt utsatt. Etter artikkelen var det en psykolog som listet opp varseltegn en skulle se etter. Etter hvert som hun leste, følte Anna en uro hun ikke helt kunne forklare.
Setninger som: «Mangel på håp om fremtiden....føle seg som en byrde....selvhat...tro på at ting ikke blir bedre...». Kunne dette være tanker som Line gikk med? Var hun en person som kunne finne på å begå selvmord?
Hun skummet over artikkelen igjen. Tidlig i artikkelen stod det noe om at det statistisk sett var mennesker med psykiske lidelser som vanligvis tok sitt eget liv. Line var jo ikke en sånn type? Hun kunne være nedfor, men det var vel alle en eller annen gang. Dessuten var hun aldri nedfor lenge av gangen. Dette var sikkert noe som gikk over. Kunne jo godt hende at hun og John slet litt i forholdet. De hadde jo tross alt vært sammen i 4 år, og slikt kunne jo slite på psyken. Anna slo seg til ro med dette, og lovet seg selv at hun skulle ringe Line dagen etter, og be henne hjem til en liten jentekveld. Bare de to, god mat og masse vin. Det var lenge siden de hadde hatt en slik kveld.
Etter å ha slått seg til ro med dette, gikk hun ut på kjøkkenet og laget middag. Hun tok maten med seg inn på stua, og leste gjennom resten av avisen. Etter det ble resten av kvelden tilbrakt foran tv-en, og hun gikk tidlig til sengs. Det hadde vært en litt i overkant begivenhetsrik dag, og Anna følte seg helt utslitt.
Det siste hun tenkte før hun sovnet var: «I morgen skal jeg virkelig konsentrere meg om eksamensforberedelsene, men først ringe Line.»
Den natten hadde hun en underlig drøm, det var i hvert fall det hun kalte det dagen etter. For det kunne bare ikke være noe som virkelig hadde skjedd. Hvis det var tilfelle ville det bety at hele hennes oppfatning av hva som var virkelig og hva som var fantasi var snudd helt på hodet.
Anna visste ikke hva klokken var da hun våknet av at det var noen i rommet. Ikke for det, hun hadde jo ikke våknet, det var en drøm. Og i drømmer har ikke tid noe å si. Hun så ut i mørket, og kunne tydelig se en skygge ved enden av senga. Anna var ganske sikker på at dette var den skyggen hun hadde sett på badet den morgenen, og at det var den samme hun hadde skimtet ute i synsfeltet flere ganger. Kunne det også være dette vesenet hun følte nærværet av noen ganger? Hun ble plutselig bevisst på at vesenet bevegde seg mot hennes side av senga. Anna satte seg brått opp, og kjente hjertet hamre under t-skjorta av ren panikk. Skyggen stod over henne nå, og hun skulle til å skrike, da den snakket.
«Jeg vet du er redd Anna, men jeg vil deg ikke noe vondt. Jeg har en beskjed til deg, og det er viktig at du hører godt etter.» Skyggen satte seg ned på kanten av senga, og nå kunne hun skimte mer av vesenet. Det var en han. Ansiktstrekkene lignet hvertfall en manns. Denne personen var høy, slank og hadde mørkt hår, som var tilbakestrøket. Så mye mere detaljer var det vanskelig å se i halvmørket.
Anna strakte hånden ut for å slå på lyset så hun kunne se ham bedre, men han grep tak i hånden hennes, og ristet på hodet.
«Hvem er du? Er det deg jeg ser? Hvorfor er du her?» Spørsmålene flommet ut av Anna nå som hun hadde kommet over det første sjokket.
«Vi har ikke tid. Dette er egentlig for tidlig, du er ikke klar ennå, men en del ting har skjedd. Derfor måtte jeg kontakte deg nå.»
«Hva er jeg ikke klar for? Hva har skjedd?», spurte Anna, mens hun prøvde å klarne tankene. Vesenet la to fingre over leppene hennes, for å få henne til å være stille.
«Jeg skal på spørsmålene dine senere når vi har bedre tid, men nå er det viktig at du husker det jeg sier. Jeg må dra bort for en stund nå, og kan ikke beskytte deg. Ting har skjedd raskere enn det vi trodde. I morgen vil du få en tung beskjed, og jeg er lei for at det gikk slik. Noen av oss prøvde å forhindre det, men de rakk ikke fram i tide. Alt jeg ber om er at du er forsiktig. Sjelesankeren er der ute, og du er ikke klar til å møte dette vesenet ennå.»
Annas hjerte slo fortere. Beskytte henne? Mot hva? Denne Sjelesankeren?
«Har du forstått beskjeden?», spurten han forsiktig.
«Nei», sa hun trassig. Hvordan kunne han forvente at hun skulle skjønne noen som snakket i gåter?
«Det eneste jeg har forstått er at jeg skal få en beskjed jeg ikke vil like, men resten er jo bare tull! Hvem er du?» Anna kjente frustrasjonen vokse innvendig. Hvem var denne personen som trodde at hun bare skulle nikke og smile, og lykkelig ta imot en hvilken som helst beskjed fra tåkeland?! Vesenet eller mannen, hun visste ikke helt hvor hun skulle plassere ham, så ned på henne. Hun kunne høre ham sukke lett, før han snakket igjen.
«Jeg skjønner at du er frustrert, men jeg kan virkelig ikke si mer nå. Jeg beklager, Anna» «Navnet ditt kan du vel gi meg, siden du tydeligvis vet mitt», sa Anna med et oppgitt sukk, og la hodet tilbake på puten. Hun begynte å føle seg svimmel.
«Jeg er Aran», sa han, før han la hånden på pannen hennes og alt ble mørkt.
YOU ARE READING
Skyggen
Science FictionSe for deg at du lever et ganske normalt liv, hva nå normalt er. I dette tilfellet er du i starten av 20-årene og student. Du har jobb på siden, noen gode venner og du har drømmer for framtiden. Hva om alt dette plutselig endrer seg? Hva om du en mo...
