Anna kjente det som om grunnen smuldret opp rundt henne, og hun vaklet, og grep etter Aran. Dette var bare ikke mulig. Det hun hadde opplevd da hun var i kroppsscanneren var ikke en hallusinasjon. Hun kunne ennå høre stemmen til vesenet håne henne, og et grøss rislet gjennom kroppen hennes. Brått slo en grusom tanke ned i henne. Hadde Sjelesankeren brukt henne for å drepe? Hva annet kunne den ha overført til henne? Hvis den var ute etter henne, burde hun komme seg så langt unna alle levende vesener som mulig, bort fra Aran. Ubevisst slapp hun Aran og prøvde å rygge unna ham på ustø bein, mens hun så ned på hendene sine.
«Anna? Anna! Hva er det? Var det noe jeg sa? Hva skjedde egentlig med deg den dagen Anna?.»
Anna snublet i en stein og datt. Hele kroppen skalv ukontrollert. Aran var kjapt nede hos henne. Hun kjente panikken ta overhånd, og fikk ikke fram et ord. Da Aran nærmet seg ristet hun på hodet. Hun skjønte hva han kom til å gjøre, men ville ikke at han skulle se det. Ikke ennå. Det var for grusomt. Det var imidlertid for sent. Aran tok hendene hennes i sine, og før hun kunne si noe var han i hodet hennes. For første gang fikk han se alt som hadde skjedd inne på laboratoriet fra hennes synsvinkel. Møtet med Sjelesankeren, smerten, redselen, hva den hadde sagt. Så kom alt som skjedde da Sourk skulle få henne ut av kroppscanneren. Anna hikstet da hun igjen så Sourk i det han døde. Følelsen av avmakt, og redsel da Bregan beordret henne nøytralisert, og kapitulasjonen da hun trodde at hun var ferdig. Flukten og helt fram til de satt i den runde flyaktige saken.
Anna kjente at Aran gikk ut av tankene. Da hun så opp på ham, kunne hun se den samme skrekken hun følte.
Anna greide endelig å frigjøre seg ham. Panikken hadde begynt å vike og hun greide å reise seg opp uten at skjelvingene tok overhånd igjen. Hun greide å få kontroll på pusten igjen, mens hun så ned på Aran som fremdeles satt der, og så framfor seg. Å lese ansiktsuttrykket hans var umulig. Stormen som hadde rast inne i henne, roet seg, og Anna var igjen i stand til å tenke logisk. Hun så utover det samme landskapet som han, og kunne bare se en løsning på denne Sjelesankeren, og den trusselen den utgjorde. Hun trakk pusten og prøvde å holde stemmen så rolig som mulig i det hun snakket: «Hvis dette vesenet finner meg, er det stor sjanse for at det vil ende opp med og drepe deg og. Jeg tror det er best hvis jeg drar tilbake, og lar vesenet finne meg. Da vil dere få fred.»
Anna klarte ikke å se på Aran mens hun snakket, ikke før hun var ferdig turde hun å se på ham. Aran så ned i bakken en stund uten å si noe. Deretter reiste han seg langsomt opp. Nå kunne Anna se ansiktet hans , og det var mørkt av sinne.
«Jeg har vært så dum. Ta deg med hit. Sourk sa det, men jeg ville ikke høre på ham. Han mente at det måtte være noen ved senteret. En som utgav seg for vokter, som var Sjelesankeren. Hvordan kunne dette vesenet ellers komme seg inn i menneskeverdenen? Derfor mente han at vi skulle vente med å ta deg over til denne siden. Hadde jeg hørt på ham, ville han ha vært i live, og du hadde vært trygg. Uansett kan ikke det gjøres om nå. Dermed er dette den tryggeste plassen du kan være nå. Her hos meg. Hvis vesenet er på senteret, vil ikke det heller vite hvor det skal lete. Telepati strekker seg ikke så langt.» Det siste sa han direkte henvendt til henne. Anna kunne se på ham at dette ikke var noe som kunne diskuteres. Dette var ikke tiden til å begynne en krangel eller fordele skyld. Heller ikke leke helt, ikke for øyeblikket hvert fall. Det var også klart for henne. Hun så på solens plassering at de hadde vært her en stund nå. De var nødt til å komme seg videre. De var midt ute på en grusete vidde, og om noen timer ville sola gå ned.
«Ok, det er i orden Aran. Nå må vi først og fremst komme oss dit vi skal. Her kan vi ikke være. Kom gå med meg. Fortell meg mer om dette vesenet. Jeg vil vite hva jeg går til. Hvor er vesenet fra?»
Aran så ned på henne, og Anna så at sinnet fortok seg noe. Hun kjente den frustrasjonen han tydelig følte, det var ikke behov for tankeoverføring for å skjønne hvilken sinnstilstand han var i.
Hun tok den ene hånden hans i sine for å være sikker på at hun hadde hans oppmerksomhet og sa: «Kom Aran, dette skal gå bra, hvis du hjelper meg.»
Begge tok opp sekkene sine, som de hadde sluppet, og begynte langsomt å gå videre, og etter en stund begynte han å snakke: «Sjelesankeren er et vesen vi ikke vet så mye om. Vi tror at det må ha kommet gjennom en rift i tid og rom, for en 3 år tilbake. Riftene oppstår jevnlig, og av ulike grunner. Vanligvis blir de fort tettet igjen, men her var det tydeligvis ikke i tide. Det virker som om vesenet må ha energi fra levende vesener for å overleve. Menneskene og et par andre raser har vært et lett bytte, fordi de ikke kan forhindre at noen går inn i tankene og minnene deres. Sjelesankeren går inn i et mottakelig vesen og bryter det ned. Får det til å gi opp livet. På den måten kan Sjelesankeren høste den energien den trenger. Det var den som drepte Line. Jeg er lei for at vi ikke rakk å redde henne den natten, Sjelesankeren var for sterk, og rask for oss.»
Anna rykket til ved den siste setningen. Var det Sjelesankeren som hadde tatt Line ifra henne? Var det derfor det hadde skjedd en slik brå endring hos henne? Det forklarte mye, og nå skjønte Anna hvorfor avisene hadde skrevet om den økte andelen selvmord.
«Avisen. Det var du som åpnet den på siden om selvmord.», sa Anna paff.
«Det var Sourk. Han prøvde å forberede deg på hva som kunne skje. Jeg kom på natten da det ikke var mer for oss å gjøre. Etter det har vi jaktet på Sjelesankeren i håp om å få tak i den.»
«Kan ikke en sjelesanker drepe en Sheganer?», spurte Anna. Hun måtte vite. Kunne det være en mulighet for at Sourk hadde overlevd?
«Vesenet kan ikke drepe en Sheganer uten videre. Sourk er det eneste unntaket jeg vet om. Den slipper ikke inn til tankene og minnene våre. Det virker som om vi kunne gitt den store mengder næring, ut fra hva den sa til deg. Du derimot er en blanding, og derfor er du tydeligvis svært attraktiv for den. Den kan fremdeles trenge inn i hodet ditt, og bryte deg ned. Tro imidlertid ikke at den kommer til å nøye seg med deg. Den vil aldri få nok tror jeg, derfor får du ikke ofre deg. Du skal lære deg og kunne forsvare deg mot den, hvis det skulle bli nødvendig. Derfor er det viktig at vi får jobbe i fred nå, og finne ut hva som skjer med kroppen din.»
Aran stoppet opp, Anna og. De så ut over enden av vidden, langt borte kunne Anna se et svakt grønnskjær.
«Er det dit vi skal?», spurte hun
Aran så dit hun pekte, og nikket. Han tok hendene hennes, strøk fraværende over dem.
«Anna lov meg at du ikke stikker av for å ofre deg på noen som helst måte. Du vil ikke løse noe med det.»
«Jeg lover. Jeg skal gjøre som du vil Aran.»
De trakk pusten dypt, og gikk stille videre til bestemmelsesstedet. Begge hadde mer enn nok å tenke på.
Det hadde vært mye informasjon for Anna å ta inn. Imidlertid var det en spesifikk del av informasjonen som hadde gjort sterkt inntrykk. Sjelesankeren var skyld i Lines død. Anna kjente en harme banke inne i kroppen. Hun skulle absolutt treffe Sjelesankeren igjen, men ikke før hun var klar. Så skulle vesenet få betale for det, det hadde gjort. Hun kom ikke til og overgi seg uten kamp. Hvis det ikke var en annen løsning, var hun mer enn villig til å drepe.
YOU ARE READING
Skyggen
Science FictionSe for deg at du lever et ganske normalt liv, hva nå normalt er. I dette tilfellet er du i starten av 20-årene og student. Du har jobb på siden, noen gode venner og du har drømmer for framtiden. Hva om alt dette plutselig endrer seg? Hva om du en mo...
