Skyggen

Kapittel 35

Anna stod og så på seg selv i speilet, og ristet oppgitt på hodet. Da hun skulle kle seg om hadde hun brått blitt klar over at hun ikke hadde noen egne klær. I klesskapet hang det hele tiden rene fine klær, men alt var basens. Helt ned til undertøyet. Alle bar de samme klærne her. De samme buksene, og de samme tunikalignende gensrene, eller uniformsjakkene bare i ulike farger. Hun hadde i begynnelsen nesten lurt på om de hadde hentet inspirasjon fra «Star trek». Rekruttklærne var kanskje de mest uniformsaktige. Dessverre hadde hun ingenting annet hengende der nå enn rekruttklær.

Nå skulle Anna imidlertid ut fra basen, og hun regnet med at sheganere utenfor basen hadde andre klær. Hun håpte virkelig at det var tilfellet. Savnet etter andre klær, kjoler og sminke var der for første gang siden hun kom dit.

Hun så seg i speilet igjen, og trakk oppgitt på skuldrene. Hun hadde uansett håret løst for en gangs skyld, og hun hadde ikke på uniformsjakken på.

Det banket på, og Anna gikk og åpnet. Utenfor stod Amari, og hun så fantastisk ut. Hun hadde håret løst, og de lyse lokkene falt perfekt rundt ansiktet hennes. Kjolen var av et nydelig skimrende stoff som falt fint rundt kroppen hennes. Anna følte seg med et som verdens minste og gråeste mus. Hun skulle til å komplimentere henne, men Amari kom henne i forkjøpet.

«Har du ikke fått ordnet deg ennå?», spurte Amari paff.

Anna kjente at rødmen steg i kinnene, og hun så raskt ned på den kortermete skjorta og buksene, mens hun raskt forklarte at hun ikke hadde andre klær. Amari tok hendene hennes i sine, og klemte dem lett.

«Vi får dra og få tak i klær til deg en annen dag, men foreløpig får vi se hva jeg har.»

Amari trakk Anna med seg i raskt tempo bortover gangen, mens hun høyt gjennomgikk de mulighetene hun kunne finne til Anna blant sine egne klær. Hun stoppet så brått at Anna gikk rett i henne. Amari fikk åpnet en dør, snudde seg smilende mot Anna, og ba henne komme inn. Anna gikk inn, og ble stående. Dette var noe annet enn det brune og grå rommet hun bodde på. Amari sitt rom var en eksplosjon av farger. Hver vegg hadde sin farge, samtidig hang store fargerike plakater på veggene. Noen viste naturbilder hun regnet med var fra Shegan, og andre var mer abstrakte. Sengen var i uorden med et vell av klær og uniformer liggende strødd utover, og bordet var fylt med bøker, sminke og en stor digital tavle, lik den hun selv hadde.

«Ja, dette er altså rommet mitt. Noe rotete, men jeg håper det ikke gjør noe. Nå skal jeg bare finne fram et par ting fra skapet, så skal vi få gjort deg klar.», sa Amari mens hun allerede dro kjoler og skjørt fram fra skapet. I rask rekkefølge holdt hun et par plagg opp foran Anna, før hun tok to av dem, skubbet Anna foran seg inn på badet, gav henne plaggene og lukket døren. Den ble raskt åpnet igjen og Amari sa: «Det er meningen at du skal prøve på de to der.» Anna viste tommelen opp og døra gikk igjen.

Anna ble helt andpusten av Amaris energi. Hun var nesten som Line, tenkte hun og smilte. Det stakk litt, men ikke så smertefullt som før, og det var bare gode minner som kom til overflaten.

En halvtime senere, hadde Amari godkjent kjolen, og ordnet håret og sminken på Anna. Kjolen hadde egentlig vært for lang, men Amari hadde et apparat på veggen hvor hun la kjolen inn, trykte inn noen kommandoer, og en stund etterpå var den endret slik at den passet til Anna. Amari tok et skritt tilbake og smilte.

«Da er vi klare! Kom igjen vi har dessverre begrenset tid. Vi som er under opplæring, må være tilbake på basen senest to timer etter solnedgang.»

Anna nikket, og smilte mens hun strøk hendene nedover kjolestoffet. Hun hadde ikke følt seg så feminin på lenge, og hun likte det.