Skyggen

Kapittel 9

Aran sa at hun kunne få komme ut en tur dagen etter, men at han ønsket at hun først greide å gå noenlunde på egen hånd først. Anna lovte at hun skulle øve, og etter at Aran hadde gått gjorde hun nettopp det. Hun gikk lett vaklende fram og tilbake inne på rommet, men følte at hun gjorde framgang etter hver gang hun tok en pause.

Anna stod og så ut av vinduet. Hun flyttet vekten fra den ene foten til den andre, og prøvde ut balansen. Den lille treningen hun hadde gjort her inne hadde hatt sin virkning. Anna begynte så smått og bli rastløs nå som hun greide å bevege seg på egenhånd, og hun lengtet etter å kunne gå ut i friluft. Døra gikk opp bak henne, og hun snudde seg i den tro at det var Aran. I stedet var det Sourk som kom inn.

«Hei, skjønne. Jeg ser du er i langt bedre form enn sist.», sa han før han stoppet opp, og det virket som han kom til å tenke på noe.

Så snakket han igjen, mens han så henne rett i øynene: «Hm, du har lyst ut, men Aran vil vente til i morgen. Du er også sulten og tørst, så da er det bra at jeg kom med dette. Du begynner å lure på om jeg leser tankene dine, og det stemmer. Ta det med ro, jeg liker den tanken som et kort øyeblikk kom der. Du kunne gjerne holdt på den litt lengre. Jeg rakk ikke helt å se om det stemte. Bra at du faktisk har en antydning av et naturlig forsvar når det gjelder hva du vil vise av tankene dine, det vil komme godt med etter hvert.»

Anna ble høyrød, og paff. Han hadde lest tankene hennes, og ikke bare de ordinære, om at hun ville ut og at hun var sulten. Han hadde sett det bildet som en kort stund dukket opp i hodet hennes da han begynte å snakke. Hun hadde sett for seg hvordan han så ut i bar overkropp, men Anna hadde fortrengt bildet i det hun skjønte at han tok seg friheter i forhold til hva han hadde lov til. Hun hadde mest lyst og synke gjennom et hull i gulvet, men bestemte seg for at hun ikke skulle la ham få det siste ordet. Anna følte seg sterkere nå, og mer sitt gamle jeg.

«Beklager, men det var du som tok deg friheter Sourk. Har ikke dere retningslinjer for slikt?!»

Hun kunne se at han et kort øyeblikk ble litt usikker, men så rettet han seg opp. «Beklager, jeg skal prøve å vise meg fra mitt beste heretter. Du er nok tøffere enn det du gav inntrykk av i går. Aran advarte meg.» Sourk gjorde tegn til at de skulle sette seg på sengen. Anna satte seg varsomt ned med en viss avstand til ham. Sourk vendte seg mot henne og strakte ut hendene sine mot henne. Da han snakket, var stemmen hans rolig og vennlig. «Her, ta hendene mine. Dere mennesker er ikke i stand til å gå inn i tankene våre på egenhånd, men jeg kan overføre mine tanker til deg hvis jeg ønsker det. Aran sa han hadde forklart deg litt om hva vi gjør, så du vil også vite at det er helt ufarlig.»

Anna så usikkert på hendene han strakte fram, og før hun fikk sagt noe sa han: «Jeg vil bare vise deg litt av det livet som er her, det er helt ufarlig. Se på dette som en måte å bli litt kjent med det nye hjemmet ditt, samt en slags tur ut i det fri. En liten gave fra meg til deg.» Anna så ham inn i øynene, og lette etter tegn på at han skulle lure henne. Hun bestemte seg for å stole på ham, samt at han hadde gitt henne litt informasjon. Hun skulle tydeligvis være her lenge.

Langsomt trakk hun pusten inn og la hendene sine i hans. Automatisk lukket hun øynene, og etter en stund kunne hun faktisk se en hage foran et hus, og over den de to månene. Deretter fikk hun se noen barn som lekte, måltider med venner, en skog hvor noen løp langs en sti. Hele tiden forklarte Sourk hvor, hva og hvem hun så. Anna slappet av til den rolige stemmen hans og varmen fra hendene hans. Plutselig kom et bilde opp av henne selv ved kjøkkenvinduet i leiligheten på Jorden. Han må ha stått svært nær henne, og hun kunne kjenne et sterkt ønske etter å gjøre mer enn bare å stå helt nær henne. Anna skvatt, åpnet øynene, slapp hendene hans og reiste seg brått opp. Svimmelheten kom skyllende over henne, men Sourk var allerede oppe og tok tak i henne så hun ikke skulle falle. «Hvordan gjorde du det der?», spurte han forbauset. «Har du vært hos meg da jeg var på Jorden?», spurte Anna mens hun ennå prøvde å få igjen balansen. Sourk trakk henne inn mot seg for å holde henne oppe, mens han sa: «Ja, noen ganger. Jeg tar noen ganger vakter for andre voktere når jeg kan. Går det bra?». Anna lente seg inn mot ham en liten stund mens svimmelheten lettet. «Det går bedre. Bare gi meg en liten stund.» Sourk sa ikke noe, men holdt forsiktig rundt henne.