Skyggen

Kapittel 13

Aran landet fartøyet på en liten åsrygg. Da Anna kom ut kunne hun se et stort område nedenfor, som så ut som det bølget i den lette nattelufta. Selv om det var natt, var det skyfritt og månene gav ganske godt lys. Langt borte i horisonten så hun noe mørkt, som en vegg. En fjellkjede? Til venstre for dem så hun bare åsryggen forsvinne bortover. Mot høyre kunne hun se omrisset av trær, og høre lyden av bladene i vinden. Lyden minnet henne om poplene utenfor barndomshjemmet. Det virket som et helt liv siden.

Anna summet seg, og hjalp Aran med å få ut alt som lå bak i fartøyet. Han måtte ha vært rask da han lastet i skipet, for det første han dro ut var to tomme sekker, som så veldig ut som de på jorda.

Aran så blikket hennes og sa: «De er fra jorda. En veldig grei oppfinnelse. Resten ligger baki her, litt om hverandre. Jeg rakk ikke å pakke ned noe. Vi blir nødt å få et skikkelig system på det etterpå.»

Anna tok imot alt han dro ut. Da de var ferdige med det. Fordelte de utstyret, og pakket ned. Anna fikk ikke et fullstendig overblikk over alt han hadde tatt med, men det så ut som de kom til å leve et utendørs liv en stund framover. Til slutt la hun genseren og buksa øverst. Anna fikk på seg sekken, og strammet og festet reimene, slik at den skulle sitte best mulig. Da hun snudde seg, så hun at Aran holdt på med noe inne i fartøyet. Skulle de ut å fly i den igjen? Etter et lite minutt lukket han døren, og fartøyet lettet, og forsvant.

«Oi! Hvordan greide du det der?», sa Anna forundret.

«Den kan lett stilles inn til å dra dit du vil. Den er ikke avhengig av at noen styrer den. Jeg har og slettet loggen helt. Det vil se ut som om den dro fra der vi dro, men landet en helt annen plass. Der vil de også finne den. Jeg håper det skal være nok til å holde dem unna lengst mulig. De vet jo selvsagt at loggen kan manipuleres, men samme hva de tror vil de ikke ane at vi har dratt hit. Dette er langt ute i ødemarken, og svært få vet at jeg er kjent her. Jo mer tid vi får til å finne ut av deg, jo bedre. Derfor valgte jeg denne plassen til å lande på, men vi har et par dager til fots før vi er framme.»

«Takk for at du vil gjøre dette for meg Aran. Jeg vet at du har satt deg selv i en dårlig posisjon, med tanke på det meste. Jeg tror ikke jeg kan gjøre gjengjeld noen gang.»

Aran kom bort til henne, tok hodet hennes i hendene sine.

Til hennes overraskelse plantet han et kyss på pannen hennes, så ned på henne og sa: «Du har allerede gjort det Anna. Når vi har kommet til bunns i alle dine hemmeligheter, tror jeg vi vil få hverdagen vår tilbake.»

Anna trodde ikke hun noen gang ville få sin gamle hverdag tilbake, garantert ikke den som var på jorden. Samtidig hadde hun den siste timen lurt på om hun ville ha den tilbake. En hverdag fylt av rutiner og ensomhet trodde ikke Anna at hun ville klare, ikke etter alt dette. Ok, å være på flukt var ikke ideelt. Heller ikke det faktum at hun hadde forårsaket noens død. Likevel følte hun det som om hun holdt på å våkne fra en lang dvale. Hun så utover landskapet, som hun bare ante skyggene og omrissene av i lyset fra månene, og kjente at hun for første gang på flere år følte seg fri.

Aran dultet borti henne, og tok hånden hennes med den største selvfølgelighet. «Jeg vet at det ikke er det beste lyset for å gå i dette terrenget, men bare følg meg så skal det gå fint»

Så begynte de å gå ned åsryggen sammen. Noen plasser kastet lyset fra månene skygger så det var vanskelig å se, men Aran ledet og støttet henne der det var behov. Vel nede, skjønte Anna hva som hadde gjort at det så ut som om bakken bølget. Det var en diger slette med langt gress, som duvet i vinden. Aran trakk henne med seg ut på den store sletta.

«Hvor skal vi egentlig?», spurte Anna.

Samtidig begynte hun å lure på om det fantes farlig dyreliv på denne planeten, og i så fall om den likte seg inne i et slikt hav av gress. For det minte henne litt om hvordan hun så for seg en afrikansk savanne, med løver.