Skyggen

Kapittel 25

Da Aran ble vekket, fikk han en helt annen behandling enn det Anna hadde fått. Han fikk vasket seg, fikk nye klær og mat, før han ble fraktet til senteret. Der ble han ført til leiligheten sin. Inne i leiligheten lå et kort på bordet. Da han satte kortet i skjermen på veggen, fikk han opp Strålelegendene. Raskt bladde han gjennom de første. Disse var svært gamle og det var ikke her han ville få mest informasjon.

De tre siste leste han mer nøye igjennom. Som han hadde trodd hadde de alle dødd for å redde Shegan. Det han imidlertid var mest opptatt av å finne var verset, som stod i den siste legenden. Det var den siste sheganeren med evnene, som hadde kommet med en spådom. Denne spådommen skulle visstnok si noe om den neste sheganeren, som ville få evnene. Det var framsagt i verseform, og Aran måtte lete litt fram og tilbake før han fant det midt inne i teksten. Det stod:

«Når Shegan atter trues

og mange sjeler kues,

skal den minste av dem alle,

få kreftene og kallet.

Husk ondskapen kan kun tas bort,

hvis sjelene spiller med motsatt kort.»

Aran satt og så på verset igjen, og igjen. Verset var ikke det beste han hadde lest av poesi, men det var hva det betydde som var viktig. Alt han kunne lese ut av det var at Anna måtte være den nye bæreren av stråleegenskapene, og at hun derfor mest sannsynlig ville måtte slåss mot Sjelesankeren. Det var ingenting, som gav ham noe håp om at hun skulle overleve dette. Ingen plass i det korte verset stod det at den neste ville overleve, selv om det heller ikke stod noe om at personen ville dø heller. Egentlig var det ikke så mye informasjon om hva som måtte gjøres generelt for å overvinne Sjelesankeren. Ingen av de tidligere legendene hadde slåss mot et slikt vesen.

Aran slo av skjermen, og var på vei ut døra, men ble stoppet. Han var låst inne, selvsagt. Aran følte et sterkt behov for å bevege seg, men hadde ingen plasser og gå. Han slengte seg til slutt på sofaen, og knurret. Nå som han hadde fått tak i den informasjonen han trengte fra de gamle legendene, gikk tankene hans automatisk til Anna. Uvissheten over hva de hadde gjort med henne, gjorde ham rastløs, og han var ikke vant til det. Aran var vant til å være den som hadde kontroll, som visst hva som foregikk.

Han ble liggende slik lenge, men brått gikk døra opp, og Aran spratt på bena. Da han så skikkelsen som stod i døra, trakk han luften hardt inn, mens han prøvde å fatte hva det var han så.

Sourk stod der med et skråsikkert smil, og nøt reaksjonen en stund før han sa: «Jeg fikk et kyss av Anna. Det minste jeg forlanger fra deg er en klem.»

Aran kom seg fra det første sjokket og var borte hos vennen med noen få skritt. De klemte hverandre hardt, og Aran kjente en enorm lettelse over å se vennen stå der.

«Du aner ikke hvor godt det er å se deg, jeg var helt sikker på at du var ferdig. Har du møtt Anna? Hvordan har hun det? Hva har de gjort med henne? Kan jeg få treffe henne? Vær så snill og svar.»

Sourk så med mild forbauselse på Aran, mens han plystret lavt.

«Det må jeg si. Kan jeg gå ut fra at det har skjedd ting her? Anna hadde noen heftige fantasier om dere, som hun delte med meg, før dere stakk.»

Aran kjente at han ble rød i ansiktet, men han kunne ikke hjelpe for det, og prøvde å holde tilbake et fårete smil, mens han sa så nøytralt han kunne: «Det lot seg bare ikke kontrollere er jeg redd.»

Sourk la hendene på skuldrene til Aran og så han inn i øynene samtidig som han sa i en mer alvorlig tone: «Aran når skal du skjønne at du ikke er en maskin. Nyt henne, og elsk henne. Dere fortjener det begge to. Anna har det forresten bra. Hun var livredd da de kom med henne, men jeg fikk ut språkimplantatet med en gang. Dermed forstod hun det som ble sagt, og jeg fikk roet henne. Vi har kun gjennomført de samme testene som sist, og hun har nå blitt klassifisert som sheganer, og foreløpig godkjent av Bregan. Hun trenger mer telepatitrening, og fysisk trening på lik linje med rekruttene. Hun har endret seg mye, Aran. Hun er utrolig sterk både fysisk og psykisk. Det er ikke noe igjen av det usikre lille vesenet, som kom hit. Jeg tror det er første gang noen har satt Bregan på plass, og overlevd.» Sourk lo lettere forbauset ved tanken.

«Hun gjorde hva sa du?!»

«Hun sa mer eller mindre at han var uforskammet og frekk. Til slutt ba han, høflig til ham og være, om å få gå inn i minnene hennes. Det skulle vært filmet.»

Aran var lettet over å høre at Anna hadde det bra, og stolt over at hun nektet å la seg kue av Bregan. Selv om han nok i en tilsvarende situasjon ville ha tenkt seg om to ganger før han begynte å konfrontere Bregan på en slik måte.

«Kan jeg få se henne nå?». Spurte Aran håpefullt.

«Det var delvis derfor jeg kom. Anna gav nemlig Bregan et ultimatum. Han skal få se minnene hennes forutsatt at hun får mat, mulighet til å gjøre seg ren, samt rene klær. Hun har spist, og nå sendte jeg henne til leiligheten sin for at hun skal få vasket seg. Hun så ikke helt presentabel ut da hun kom inn i laboratoriet tidligere, så det var på tide. Jeg kom selvsagt også hit så du kunne hylle meg som den flotte usårbare helten jeg er.»

«Du har alt for mye selvtillit til at det kan være sunt, Sourk. Ta meg med til Anna nå, jeg har ikke sett henne på over et døgn.», sa Aran mens han dyttet vennen foran seg ut av rommet.

I det døren til Annas rom gikk opp, kjente Aran at det bruste i hele ham. I det de kom inn, kom Anna ut fra badet, pakket inn i en håndduk. Anna skvatt, men da hun så at det var Aran, kastet hun seg rundt halsen på ham, før hun begynte å kysse ham begjærlig. Aran svarte på hennes kyss med den samme glupskheten. De hadde ikke tanker for noen andre før Sourk kremtet høyt. De stoppet opp, og så på ham.

«Hvis dere vil ha meg her, så er jeg gjerne med på alt dere måtte ønske å finne på. Skulle dere imidlertid ønske å være alene, er det kanskje lurt at jeg får tilgang til døra.», sa Sourk med et skjevt smil.

Anna og Aran oppdaget at de sperret for døråpningen, og trakk seg raskt unna, slik at Sourk kunne slippe ut.

Sourk flirte og sa: «Jeg melder meg gjerne som tredjepart hvis dere skulle ønske det. Jeg har mange gode ...»

Resten av setningen ble kuttet ved at Aran trykket på dørknappen, og døren suste igjen foran fjeset til Sourk.

Så snudde han seg mot Anna, og strøk henne over kinnet med en hånd. Med den andre løsnet han håndduken slik at den datt i gulvet. Aran rev av seg sine egne klær, og bar henne bort til sengen. Han kysset henne mens han strøk hendene ned langs kroppen hennes. Nå ville han ha henne, og ingenting skulle få stoppet ham. Alt annet kunne bare vente.