Skyggen

Kapittel 26

Noen timer senere hadde begge fått på seg klær. Nå stod Anna og så ut vinduet, hun prøvde å forberede seg mentalt på møtet med Bregan. Hun var redd for hvordan Bregan ville reagere på det hun skulle vise ham om en liten halvtime. Det var det andre utbruddet hun hadde hatt, som han skulle få se, for hun skjønte at det var det minnet som hadde slått ut på målingene. Det de begge ønsket mest av alt, var en offentlig godkjenning av henne som sheganer, men kreftene hennes kunne stikke kjepper i hjulene for det. Den hun hadde nå var bare midlertidig. Det var visst det samme byråkratiet her, som på jorden.

Døren gikk opp, og Kinera kom inn. Hun var raskt borte hos Anna, og klemte henne hardt inntil seg.

«Det er så godt og se deg Anna. Hvordan har du det?»

Anna smilte opp til Kinera, og forsikret henne om at alt var bra, samtidig som hun forhørte seg om sheganerkvinnen. Kinera gav så Aran en lett klem, og ba dem bli med henne. I det de gikk ut døren, gav hun Aran tilbake armbåndet hans.

«Du har visst Bregans tillitt. Nå må du og overbevise ham Anna, så du får ro til å tilpasse deg livet her.», sa Kinera, og la en beskyttende arm rundt Anna.

Anna tenkte: «Jeg har i hvert fall noen som godtar meg her.» Høyt sa hun: «Hvis jeg hadde hatt skikkelig grep rundt telepatidelen, ville han nok ha hatt lettere for å godta meg.»

«Har ikke Aran trent deg da? Jeg vet du er en flink trener Aran.», sa Kinera litt forvirret.

«Jo, jeg har trent henne godt, men husk at hun opprinnelig er jordboer. Hun har måttet lære seg å få kontroll på alt akkurat slik et barn fra Shegan gjør.», sa Aran.

«Jeg kan gå inn i minnene til andre og finne fram, men jeg sliter ennå noe med å holde andre ute av mitt hode. Men det blir vel til slutt.», sa Anna og trakk lett på skuldrene.

Kinera så på henne, og Anna syntes at blikket hennes flakket lett. Var hun redd for henne? For at hun ikke skulle klare seg?

Aran plukket opp på det og spurte: «Har dere noen anelse om hvor vesenet er?»

«Nei, men det er tydeligvis jevnlig innom jorda, for det har vært flere dødsfall. I nyhetene snakker noen land om en selvmords epidemi. Sjelesankeren har nok større krefter enn vi er klar over.»

Aran ristet på hodet. Han hadde hatt et falskt håp om at vesenet skulle ha dratt tilbake dit det kom fra, men nei. Da ble han nødt og si fra om sine mistanker angående Anna og profetien, til Bregan. Aran ble hengende etter Anna og Kinera, som skravlende forsvant ned trappene til første etasje. Anna måtte rope på ham. Aran tok seg sammen og klistret på seg et smil, da han kom ned trappene. Anna måtte ikke få vite om bekymringene hans.

Kinera sa farvel til dem da de kom til Bregans kontor, og Anna og Aran gikk inn.

Bregan reiste seg da de kom inn og ba dem ta plass i stolene foran platen han satt bak. Anna skjønte ikke helt disse benkene, bordene og sengene, som så ut til å henge i løse lufta. De var svært stabile, og hun kunne ikke se noe som holdt dem oppe.

Bregan så på begge, og til slutt falt blikket hans på hendene deres, som var flettet sammen. Aran trakk til seg hånden. Her var det om og trå forsiktig.

«Jeg har funnet det trygt å la deg få noen privilegier tilbake Aran, men du er på prøve. Anna du er ennå ikke offentlig godkjent som sheganer, og har derfor de samme rettighetene som en fra en annen galakse. Nå er jeg imidlertid interessert i å se minnene deres fra de siste ukene.»

Da Anna rødmet og flyttet brydd på seg la Bregan fort til: «Jeg er kun interessert i det som har aktualitet for din sak Anna. Annet får du stenge av, som best du kan.»