Skyggen

Kapittel 29

Det var en løvskog, og lyset flommet ned mellom bladene. Virkningen var nesten eventyraktig. Anna så seg rundt, og berørte noen av bladene over hodet sitt. Hun så ned, og marken hun stod på var dekket av mykt gress. Skoene var ikke de hun hadde tatt på seg da hun kom til treningshallen. De virket mer egnet for klatring enn løping, og formet seg godt rundt foten hennes. Klærne var ganske lik, men var ikke svarte. De hadde i stedet en klar blå farge, nesten som vann. Anna så opp mot treet over seg, og oppdaget noen frukter hun husket fra dalen. Hun tok ned en og satte tennene i den. Den smakte nesten like godt som de i dalen. En stund glemte Anna at hun lå fastspent i en stol. Det hele framstod så virkelig, og hun glemte helt hva det var hun skulle. Det var godt å være tilbake i naturen. Brått ble Anna dratt tilbake til virkeligheten. En stemme inne i hodet hennes minte henne på at dette ikke var virkelig.

«Nå har du fått beundret verket mitt lenge nok, og spist av det faktisk. Ingen av elevene mine har prøvd på den. Jeg håper jeg greide å gjenskape smaken sånn omtrentlig. Nå er det derimot på tide å vise meg litt av hva du kan.»

Anna så seg rundt. Stemmen hadde vært like klar, som om Sourk stod ved siden av henne, men hun kunne ikke se ham.

«Telepati kjære. Jeg kommuniserer via tankene våre, men her inne vil du oppfatte det som om jeg står ved siden av deg og snakker.»

«Ok, oppfattet sjef.», sendte tilbake Anna med et lite smil.

Han forklarte henne at her var det taktikken hennes, og hvordan hun løste oppgavene som var viktig. Fysisk styrke, utholdenhet, og ikke minst telepati skulle de ta etterpå.

I en time sendte Sourk henne hit og dit i skogen. Hun skulle finne ting, hoppe over hindre, klatre opp fjellvegger osv. Til slutt skulle hun peile ut en kurs fra toppen av et av trærne, og komme seg ut av skogen til et bestemt punkt. Vel framme ved punktet skulle hun berøre en stor stein som stod der. I det hun rørte ved den kjente Anna et nytt rykk, og hun var tilbake i stolen. Anna var forbauset over å kjenne at hun var svett, selv om hun tilsynelatende bare hadde ligget i ro i en stol. En stund ble hun liggende å se opp i taket, for røre se hadde hun ingen mulighet til. Fornemmelsen av å gå i fra full bevegelighet til å være fastbundet var ubehagelig. Sourk inn i synsvinkelen hennes etter en liten stund, og løsnet remmene som hadde holdt henne.

«Du var flink», sa han, og hjalp henne opp og ut av stolen.

«Kan du lage en simulert situasjon hvor jeg kan konfrontere Sjelesankeren?»

Spørsmålet datt ut av Anna før hun fikk tenkt seg om, og hun tok seg til munnen, som om det kunne gjøre om på det hun hadde sagt. At hun hadde satt seg fore og ta Sjelesankeren, var ikke noe hun hadde sagt høyt til noen. Sourks øyenbryn hevet seg litt før han tok tak i henne slik at hun stod vendt mot ham. Ansiktet hans var alvorlig på en slik måte hun aldri hadde sett før, blikket han satte i henne fikk Anna til å se ned. Sourk tok en hånd under haken hennes, og tvang henne til å se på ham. For første gang kunne hun faktisk se at han var en god del eldre enn henne, og hun ble svært klar over at han ikke bare var en venn. Han var hennes overordnede.

«Anna, det der bør du ikke si høyt igjen. Ikke tenk det en gang.» Stemmen hans var fast, men hun kunne ane en liten skjelving i tonefallet. Var han sint på henne? «Nei, jeg er ikke sint, men jeg vet at Aran har fortalt deg om hva Sjelesankeren gjorde, og reaksjonen din da du fikk vite om hva som faktisk skjedde med Line. Så det er lett å skjønne at du kan få slike ideer. Jeg ville nok ha tenkt i de samme baner hvis det hadde skjedd meg. Jeg derimot er trent, og har full kontroll over telepatien min. Slik det er nå er du ikke i stand til å møte Sjelesankeren, og jeg tør ikke prøve deg i en slik simulering engang.»