Aran gikk raskt bortover gangen, mens pusten gikk i tunge hiv. Han kunne ennå se øynene hennes for seg. Fulle av sjokk, forvirring og smerte. Hele tiden mens han gikk, sa han til seg selv at dette var til det beste for dem begge. Prøvde å argumentere for seg selv at han hadde gjort det rette.
Hennes møte med Sjelesankeren var dessverre uunngåelig, og alle som hadde hatt de samme evnene som henne hadde blitt drept. Kroppen deres ikke tålte den energien som tydeligvis måtte til i en del tilfeller for å bekjempe det som hadde truet Shegan tidligere. Og alle historiene hadde endt med nettopp det. En trussel så stor at det krevde et ekstremt offer. Et liv.
Aran hadde vært nede på jorden, og oppdatert seg på situasjonen. Den var ikke bra. Sjelesankeren hadde tatt så mange liv de siste to månedene. Fortært sjelene til mennesker. Mesket seg på deres økende fortvilelse, som den selv skapte. Vokst seg sterk på den ondskapen den spredte. Vesenene på jorden snakket om en pandemi av selvmord, men de ante jo ikke hva det skyldtes. De så bare en unormal stor mengde mennesker som tok sitt eget liv.
Etterpå hadde Bregan og han hatt et langt møte. De var begge redde for at vesenet snart ville være helt ute av kontroll og hva kunne skje da? At de måtte sette inn alt på å ta dette vesenet, var helt klart. Hvordan, var imidlertid vanskeligere å se for seg. De hadde håndtert slike vesen før, men dette hadde på en eller annen måte greid å skjule seg for dem. Det var nytt, og dette vesenet var unormalt mektig. Bregan hadde til slutt etter flere timer, sett ned i bordplaten, og sukket.
«Det er bare en mulighet Aran. Det ser vel du og. Vi må bruke Annas evner. Hun er ikke på langt nær utlært ennå, men jeg har bedt Sourk kjøre ekstra timer med telepati på henne. Vi får håpe det er nok. Hun er den eneste muligheten vi har nå. Det må uansett være en grunn til at hun har disse evnene.» Aran skulle til å protestere. Anna var den han elsket, hun var ikke en ting de kunne ofre, bruke slik det var bekvemt for dem. Han mente at hun burde få et valg, vite hva som stod på spill. Bregan holdt opp en hånd, og Aran satte seg ned igjen. «Og ja, jeg vet hva slags skjebne som mest sannsynlig venter henne. Ingen med slike krefter overlever. De bekjemper det onde ved å ofre seg selv frivillig. Det kan virke som om de brukte opp sin egen energi. Anna er sterk, og jeg er sikker på at hun vil være villig til å gjøre dette offeret når den tid kommer. Det er jeg overbevist om. Hennes væremåte og stahet peker alle i den retning. Det som imidlertid kan sette en stopper for det er dere. Så lenge hun føler en så nær tilknytning til deg er jeg bekymret for om hun kanskje vil holde tilbake den dagen hun møter Sjelesankeren. Det samme gjelder hvis hun får vite om historien til de andre lysbærerne i legendene. Hun bør i det heletatt ikke få vite at hennes evner er unike.»
Aran klarte ikke å tie lengre. Han skjønte så alt for godt hvor Bregan ville med dette: «Vil det ikke svekke henne mer hvis hun ikke er med meg? Vi er begge en støtte for hverandre. Anna trenger meg! Hvis jeg vender henne ryggen, kan det knekke henne. Da vil Sjelesankeren ha fri tilgang til henne. Hvis jeg sier at vi ikke kan være med hverandre uten å gi en god grunn ...»
Aran måtte stoppe opp. Et lite øyeblikk holdt han på å miste kontroll. Han følte at det Bregan indirekte ba ham om var ondskapsfullt. Han hadde mest lyst til å be ham hamle opp med vesenet selv. Samtidig visste han at følelsesmessige utbrudd sjelden, om aldri, hadde noen effekt på Bregan. Han var tidvis som en maskin, men også svært god på jobben sin.
Bregan så lenge på Aran, gransket ham. «For alles beste, og da snakker jeg ikke bare om oss på denne planeten, men de andre planetene og. Det er for alle oss at dette må gjøres. Det vil nok bli tøft for dere begge, men i det lange løp vil dere være i stand til å fortsette livene deres, så lenge de måtte vare. Anna vil dessuten kunne fokusere bedre på trening jo mindre distraksjoner hun har rundt seg. Og denne forelskelsen er en distraksjon.»
Aran kjente at det begynte å summe illevarslende i hodet. Ba Bregan ham om det umulige? Ikke bare se på mens Anna ofret livet, men at han også skulle velge henne ut av sitt eget liv. Svikte den han satte høyest? Han prøvde å svelge, men halsen var med et tørr. Han strammet nevene, og trakk pusten langsomt.
«Ber du meg om å avslutte mitt forhold til Anna? Er det et forslag eller en ordre i såfall?»
«Når du sier det på den måten, har jeg nok ikke uttrykt meg selv klart nok. Du og Anna kan ikke ha et forhold lengre. Hennes rolle som en lysbærer er altfor viktig. Hun er vår eneste sjanse mot Sjelesankeren, og vi kan ikke ødelegge det. Dette er den eneste og smarteste løsningen. Jeg forventer at du får gjort noe med det innen det neste døgnet.»
Skjermen foran Bregan begynte å sende ut et lett pulserende lys. Han så opp på Aran, og nikket lett.
«Jeg må nok ta denne samtalen. Er vi enige da?»
«Ja.», svarte Aran gjennom lett sammenbitte tenner. Han bukket lett og gikk ut døren.
Han hadde truffet Anna etter den samtalen, men da hadde han slått det fra seg. Hun ville kunne ha godt nok fokus selv om de var sammen. For første gang i sitt liv som vokter vurderte han og gå mot Bregans ordre. Men så hadde han vært enda en gang nede på Jorden, og da skjønte han at det ikke var noen annen utvei. Han ble nødt til å gjøre det han nå hadde gjort.
Frustrert og helt på bristepunktet, dro han hånden over døren sin uten at den flyttet seg. Han gjorde det igjen uten resultat. I rent sinne slo han knyttnevene i døra. Noen av de andre i fløyen gikk hurtig forbi ham. Slike utbrudd var det svært sjelden at noen så ham ha, om noen gang. Aran pustet dypt inn, og dro hånden langsomt over døren en gang til, og den gikk opp.
Han stupte inn, låste døra, gikk bort til vinduet og ble stående å se utover gata utenfor. I den gata bodde de som var tilknyttet senteret. De som hadde familier. Han hadde hatt en drøm om at der kom også Anna og han til bo en dag. Nå skjønte han at det ikke kom til å bli med annet enn det, en drøm.
Aran hadde tenkt å gå i kantina og spise, men matlysten var borte. Hadde ikke vært der siden han hadde tatt denne avgjørelsen. Han sank tungt ned på et sete, og så i veggen, mens bildene fra det som nettopp hadde skjedd spant rundt, som en film i hodet hans. På slutten da hun tok tak i armen hans, hadde Aran en stund vært på nippet til å ta rundt henne. Kjenne varmen fra henne en siste gang, men han hadde besinnet seg. Han ville ikke ha klart å gjennomføre det, hvis han hadde kommet nær henne. Det ville bare gjort det verre for henne, enn det allerede var. For han skjønte at hun hadde blitt såret, han var knust av sorg selv. Han måtte bare tro at det ville gå over, for dem begge. Hun ville få nok og gjøre, ville ikke ha tid til å sørge. Han derimot følte at han ikke ville ha tid til annet. Han la hodet i hendene, og gråten kom.
YOU ARE READING
Skyggen
Science FictionSe for deg at du lever et ganske normalt liv, hva nå normalt er. I dette tilfellet er du i starten av 20-årene og student. Du har jobb på siden, noen gode venner og du har drømmer for framtiden. Hva om alt dette plutselig endrer seg? Hva om du en mo...
