Skyggen

Kapittel 20

Da Aran kom inn i hulen og så henne ligge bevisstløs på bordet. Støkk det i ham. Hun virket plutselig så hjelpeløs, og så, så liten ut. Det var ikke det inntrykket hun hadde gitt, da han kom ut av skogen.

Hun hadde stått der med blod over det hele, håret var bustete, hun hadde et digert beist ved føttene. Kniven hadde vært trukket, som om hun var klar til kamp. Det hadde vært noe nesten skremmende ved det hele. Også den nesten likegyldige roen, hadde vært ny. Det var som om skogen hadde tatt den Anna han kjente, og spyttet ut en Anna som var for rolig, nesten skremmende likegyldig.

Han ble nesten lettet da hun kollapset oppe ved hulen, og lot ham hjelpe seg. I hennes bevisstløse tilstand var det endelig mulig for Aran å hjelpe henne. Han fikk skåret av henne klærne. Ikke at det var noe å ta vare på uansett, de var fullstendig ødelagt. Aran hadde sett at den venstre armen hadde fått hard medfart. Derfor gjorde han den ren, slik at han kunne se hvor mye den var skadet.

Bittene hadde gått dypt inn i armen, men ikke skadet noen av de store blodårene. Noe som var et under egentlig. Imidlertid var det en betydelig flenge der, som han måtte sy. Hevelsen samt en liten skjevhet, tilsa også at armen var brukket. Forsiktig følte han nedover til han fant det. Det virket som om det var et rent brudd, men endene var ikke på linje, som om noe hadde presset mot bruddet. Han greide å få det på plass, men om det ville gro bra var usikkert. Bærbart apparat til å scanne den indre beinstrukturen hadde han ikke. Deretter sydde han flengen, og selv om han var nøye, ville det bli et arr. Aran så at hun bevegde seg urolig mens han holdt på, og var glad hun ikke var ved bevissthet.

Deretter vasket han resten av henne. Det var så mye blod at det var vanskelig å vite hva som kom fra dyret, og hva som var hennes. Aran så at kattedyret hadde kjørt klørne inn i sidene av brystkassen hennes. Heldigvis så det ut til at ribbena hadde tatt av for det verste. Han kjente forsiktig etter om noen ribben var brukket, men kunne ikke være helt sikker. Anna klynket likevel til ved et par tilfeller, så det var mulig at noen hadde brukket, eller i beste fall hadde fått en brist.

Aran kjente etter over resten av kroppen hennes etter flere skader. Bortsett fra noen skrammer og smårifter virket det som hun hadde sluppet heldig unna. Han forbant overkroppen hennes varsomt, og håpet det ville være nok. Deretter fikk han lagt henne bort på senga. Nå var det om å se etter tegn til betennelse, de neste døgnene. Rovdyrbitt var ikke noe en burde ta lett på.

Anna drev ut og inn av bevissthet hele den dagen. Aran fikk i henne litt suppe han hadde kokt på noen grønnsaker og urter. Kattedyret, som heldigvis hadde vært en ung Sarka, ble liggende så lenge i sola, at han ikke kunne ta sjansen på å tilberede kjøttet. Den ble isteden gravd ned et stykke unna hulen.

Ellers var han ved Annas side hele dagen, mens han funderte på hva som hadde ført til dette.

Aran hadde ikke skjønt hvorfor Anna hadde stukket av på den måten. At hun var sliten, og forvirret av så mange inntrykk som hun måtte ha mottatt der inne hos ham, skjønte han. Men å stikke av på den måten, når hun hadde lovt at det ikke skulle skje igjen. Det var en ting de hadde blitt enige om. Hun måtte ha gått seg bort slik hun hadde sagt, noen annen forklaring var det ikke. Det han lurte på, var hva som hadde gjort henne så oppbrakt at hun ikke så hvor hun gikk hen.

Fortiden hans hadde en del mindre bra ting. Han hadde drept i nødverge et par ganger. Var det, det hun hadde sett? Eller var det noe annet, som hadde fått henne så ut av fatning.

Gjennom hele natten hadde Anna vært svært urolig. Hun snakket flere ganger i søvne, og ved et par tilfeller skrek hun opp. Ved disse episodene, merket Aran at han måtte bruke krefter på å holde henne nede. Mer krefter enn det ville ha vært behov for, for bare et par dager siden. Han håpet at det var en positiv ting. Hvis Anna, trass i skadene, ble sterkere, var det håp om at hun skulle klare seg. At helningen av sårene og bruddet ville gå raskere.