Skyggen

Kapittel 22

Aran var imponert over hvor mye av telepatien Anna mestret nå. Hun greide lett å gå inn og hente ut informasjon, uten å anstrenge seg. Til dels greide hun og, å blokkere ham ute. Samtidig gav han henne beskjed om at begge deler var ting hun måtte greie i en stresset situasjon også. Det kunne bli en utfordring.

Omtrent seks uker etter at Anna hadde blitt angrepet av Sarkaen mente Aran at hun var klar til å begynne med den fysiske treningen. Aran la opp en løype med diverse hindringer, som hun kjørte et par ganger om dagen. Da bruddet i armen også hadde grodd, la han til flere øvelser for at hun skulle få trent opp den og. Anna merket at hun raskt ble sterkere, og kroppen hennes ble mer senete. Bruddet hadde grodd ekstremt fort i forhold til hva hun visste var normalen på jorda, og hun regnet med at det samt muskelstyrken hennes hang sammen med forandringen som skjedde med henne.

Aran la imidlertid merke til noe annet, som bekymret ham noe. Annas språksenter var tydeligvis i ferd med å «slette», språket hennes. Noen ganger kommenterte hun på at han snakket utydelig, men han visste at dette ikke var tilfelle. Hvis han slo av oversetteren på armbåndet, hadde hun nemlig ikke problemer med å forstå ham. Dette krevde imidlertid at han ble nødt og slå av og på utstyrsarmbåndet sitt stadig oftere. Aran håpet at de kunne bli ferdig med treningen hennes før dette ville skape for mange problemer. Implantatet måtte tas ut, og Aran ville helst ikke utsette henne for mer smerte ved å skjære det ut her. Den var dessuten koblet opp mot ryggmargen hennes, og han var redd han kunne forårsake skader der og.

Det hadde hele tiden vært hans plan og ta henne med tilbake til senteret, når hun var godt nok trent. Da ville de kunne se at hans kjære Anna ikke var et farlig vesen, men en sheganer. Nå var han imidlertid redd for at han måtte gjøre det noe tidligere. Å ta henne med tilbake hadde han regnet med ville skape komplikasjoner, men han hadde håpet at å ta med en transformert Anna ville gjøre det enklere. Derimot måtte han nå ta hensyn til trusselen Sjelesankeren utgjorde. Aran var overbevist om at Anna måtte ha et uinntagelig hode for at hun skulle overleve et nytt møte med Sjelesankeren.

Anna hadde blitt mye tøffere, og hun følte at treningen gav henne mer selvtillit. Hun kunne gjøre lange hopp, og løfte tyngre enn hun noen gang hadde trodd var mulig. I kamptrening hadde hun ikke en sjanse mot Aran, men her trengte hun ennå mye tekninsk trening skjønte hun. Likevel følte Anna at hun var på god vei til å få til det meste. Hun hadde tross alt drept et rovdyr i kamp. Det som var hennes svakhet, var å holde andre ute fra tankene sine. Å sitte i ro og holde ham ute var en ting, den delen mestret hun bra, men distraksjoner gjorde at hun mistet fokus. Anna kunne stenge ham helt ute fra minnene sine, men så kunne Aran begynne å berøre henne kjærlig, kysse henne, eller distrahere henne på andre måter. Dette gjorde at hun mistet delvis eller helt kontroll over tankene sine, og Aran trengte igjennom. Anna følte frustrasjonen boble enkelte ganger, og hun måtte ofte ut og ta en runde i løypa for å jobbe av seg frustrasjonen. En dag mens hun sprengte gjennom løypa med frustrasjonen piplende ut gjennom porene etter en spesielt dårlig økt, skjedde noe.

Anna hadde akkurat forsert et spesielt vanskelig hinder, og var på vei opp et tre, da hun hørte en lyd i løvverket over seg. Møtet med sarkaen lå alltid i bakhodet, og nå reagerte Anna helt instinktivt. Hun dro kniven med høyre, og strakte den venstre hånden foran seg, klar til forsvar. Da skjedde det. En kraftig strøm for gjennom den venstre armen hennes, og ut av hånden skjøt et lysglimt, som tilintetgjorde løvverket og alt annet opp til toppen av trekronene. En fugl fløy skvakkende bort, med en tydelig redusert stjert. Anna skvatt og glemte å holde seg fast. Med et lite hyl for hun ned gjennom løvverket, og traff bakken med et dunk. Lenge etter at hun hadde fått igjen pusten ble hun liggende og stirre opp gjennom løvverket. Hva var det som hadde skjedd? Det der var noe hun ikke skulle være i stand til, eller var det en sheganergreie hun ikke visste om? Det minnet henne stygt om det som hadde skjedd på senteret. Igjen så hun for seg Sourks ansikt, blekt og livløst. Anna kom seg opp og ristet på hodet for å kvitte seg med minnet. Hun fortsatte på ruten, mens hun prøvde å finne ut hva som kunne ha trigget det hele. Hun hadde vært frustrert, men det var ikke nok til å utløse noe slikt? Aran, Anna måtte snakke med ham.