Skyggen

Kapittel 39

Sjelesankeren stod utenfor rommet til Anna, og smilte i mørket. Han hadde fulgt med på tankegangen hennes helt inn i søvnen. Dumme jentunge. Og de hadde omtalt henne som den store trusselen? Mot ham?! Hun visste jo ikke hvordan hun skulle bruke kreftene sine engang, og det var en lek og trenge inn i tankene hennes. Litt vanskeligere nå i det siste kanskje, men det spilte ingen rolle. For innen morgenen kom, ville de være her, alle av hans art. Anna og de andre ville være døde innen kort tid. Mot en slik invasjon ville selv ikke Sheganerne ha noe å stille opp med.

Kanskje han bare skulle gå inn og gjøre seg ferdig med henne nå med det samme? Bare for å vise at hun var et oppskrytt lite null fra jorden? Han hadde hatet å ta seg av henne da hun kom til stasjonen. Spille vennlig og late som om han likte henne, når han så lett kunne ha kvittet seg med henne. Dessverre ville han ha avslørt seg selv hvis han hadde angrepet henne da. Nå derimot var det ingen der, og om noen timer ville det ikke bety noe, for alle ville være døde. Langsomt strakte han frem hånden mot panelet som åpnet døren. Stille holdt han den der, men trakk den så tilbake. Nei, han skulle la henne få se hva som hadde skjedd først. Se Aran og de andre ligge der døde, se sjelene deres bli spist. Knuse henne skikkelig for så å fortære henne. Igjen måtte han legge bånd på seg for å unngå at han lyste opp, men han kjente forventningen dirre inne i seg.

Langsomt snudde han seg rundt, og gikk mot utgangen til hagen, og veien opp til Portalen.