Skyggen

Kapittel 34

Da Karon og Anna kom inn i kantina, var en god del ferdige med måltidet, og på vei ut til nye arbeidsoppgaver, men Sourk og rekruttene hans satt rundt et bord i det ene hjørnet. Karon og Anna gikk og hentet seg mat, og gikk så sammen bort dit. Karon var på vei til å sette seg litt unna de andre, men Anna fikk dratt ham ned mellom seg og Sourk.

«Hvorfor kommer du først nå?! Du trenger ikke gjøre deg ekstra lekker for å få meg på kroken vet du.», sa Sourk til Anna og blunket.

«Søren og, og jeg som brukte så lang tid. Hadde glemt at du var en lett fangst.», svarte Anna raskt tilbake.

Karon smilte svakt, noe som var det nærmeste Anna hadde sett ham munter.

Amari fniste ned i maten, men sa ikke noe til å begynne med. Anna kunne se at hun så nysgjerrig fra Karon til henne og tilbake igjen.

Til slutt da ingen av dem hadde sagt noe, ble det for mye for Amari.

«Dere kom samtidig.»

«Ja, er det noe galt med det?» Karon prøvde sikkert å virke avslappet, men spørsmålet hadde en irritert snert i seg.

«Han hadde glemt noe der oppe, og vi traff hverandre ved utgangen. Da var det bare naturlig at vi gikk sammen ned», sa Anna rolig.

«Åh. Var det ikke mer?»

Skuffelsen var tydelig å høre i stemmen til Amari.

«Å, hun var nok ute etter noe.», sa Sourk lett henkastet «men du greier ikke å gjøre meg sjalu så lett min skjønne. Du må passe deg for hun der Karon, Anna har farlige forførende evner skjønner du. Ikke sant, gamle venn?»

Den siste kommentaren sa han mens han halvt snudde seg mot noen bak Anna, og uten å tenke seg om snudde hun seg også. Det gikk som et støt gjennom henne da hun så Aran på bordet bak seg. Han måtte nettopp ha satt seg ned. Av en eller annen dum grunn sluttet kroppen og lystre, og hun klarte ikke å snu seg tilbake. Anna ble bare sittende og stirre på ham. Han så brydd ut. Det var tydelig at han ikke likte spørsmålet, og sikkert ikke at hun så på ham i tillegg.

Han kremtet og sa: «Joda, det er det verste med henne.» Men stemmen hans var flat og helt uten humor.

Så gikk fokuset hans tilbake til mannen som satt ved siden av ham, og samtalen de hadde hatt. Anna snudde seg, og merket at hun kokte av skam. Skam over at han hadde svart på en slik måte. For henne oste det svaret av forakt, og det var tydelig for henne at han mislikte at hun hadde stirret slik på ham. Og hvorfor skulle han ikke føle det slik? Han ville ikke ha noe mer med henne og gjøre, det hadde han gjort svært klart i går. Sourk så heldigvis ikke ut til å ha lagt merke til den anspente stemningen han hadde forårsaket, og fortsatte å prate med de andre.

Anna flyttet fokuset til maten, mens samtalen gikk rundt bordet. Hun registrerte at Karon deltok mer nå. Virket mer avslappet, men ellers hadde hun mer enn nok med å få i seg det hun hadde på fatet. Maten vokste i munnen, som virket helt tørr selv om hun drakk. Til slutt gav hun opp. Mumlet raskt at hun måtte noe, og tok med seg brettet. Hun la ikke merke til at Karon raskt henvendte seg til Sourk, og hvisket ham noe i øret. Sourk rykket til, og en lav heftig ordveksling fulgte, lenge etter at Anna hadde forlatt matsalen.

Anna gikk ut i parken, bak bygget. Hun kjente ikke trang til å oppsøke rommet sitt. Hva om sjelesankeren var der, for ja hun var redd nå, veldig redd, men hun ønsket ikke å ta det opp med Sourk akkurat nå. Hun måtte ha bedre kontroll på seg selv, og det å se Aran sitte der så nær, og vite at det var over, hadde skapt kaos i hodet hennes. Det hadde vel uansett ikke noe for seg og si det til noen. Det var jo ingen som var i stand til å ta Sjelesankeren, virket det som. Vesenet var uovervinnelig.