Skyggen

Kapittel 15

Aran så ned på den lille skikkelsen, som lå sammenkrøllet som en fornøyd katt ved siden av ham. Han kjente et støt av varme gå gjennom hjertet. Anna virket så skjør, men Aran hadde vært rundt henne så lenge at han visste hvor sterk hun kunne være. Det han imidlertid og så var at endringene i henne så ut til å skje på en litt annen måte enn han hadde trodd. Og de kreftene hun så ut til å få, var ikke noe som en vanlig sheganer var i besittelse av. Ingen hadde forutsett dem.

Aran satte seg nærmere Anna, og strøk henne forsiktig over ryggen. I søvne smilte Anna lett og la en arm over fanget til Aran. Svake glimt av bilder kom mot ham. Han kunne se hva hun drømte, og en stund lot han seg suge inn i hennes drømmeverden. Det var små korte drømmebilder hvor foreldrene hennes var med og Line. Der var de i live, og ingenting hadde endret seg for Anna. Med ett kom andre bilder inn. De var av dem, ham og Anna. De lå tett sammen i en seng, og hun strøk ham lett over brystet. Han lukket øynene, og kjente nesten fingertuppene hennes berøre den nakne huden hans. Kjente kroppen hennes som villig smøg seg inntil hans.

Aran måtte gjøre en kraftanstrengelse for å bryte ut av drømmebildene hennes. Mest av alt hadde han lyst og bære henne inn i teltet, vekke henne og kysse henne slik han hadde gjort i drømmen han hadde hatt i morges. Begjæret brant i ham, og han reiste seg brått opp, og begynte og trave rundt bålet. Han kunne ikke tillate seg og gi etter for dette. Disse følelsene som han hadde hatt for henne i flere år, men aldri kunnet gjøre noe med. Han hadde sett litt av hva hun tenkte, og ante hva hun følte for ham. Det ville ha vært så lett, men som hennes vokter kunne han ikke innlede et forhold til henne. Det ble regnet som uprofesjonelt. Han måtte isteden konsentrere seg om å forberede henne på det som måtte komme, lære henne opp som best han kunne. Å la lysten vinne ville ikke hjelpe henne, og han ville være en dårlig vokter hvis han gav etter.

Sourk var den som skulle ha hatt opplæringen på Anna, det var han som kunne det, men han var ikke lenger. Aran savnet ham, og sorgen hadde nesten knekt ham der oppe i skipet. Selv om han kunne irritere seg over Sourks evne til å ta lett på en del ting, hadde han vært hans beste venn. Den han kunne stole helt og fullt på.

Aran trakk pusten dypt, og gikk bort til Anna. Han løftet henne opp, og bar henne inn i teltet. Heldigvis drømte hun ikke akkurat da. Forsiktig la han henne på sengen. Han kledde av henne alt unntatt undertøyet, og t-skjorten, og la teppet over henne. Selv ble han liggende våken før han greide å sovne.

  Ja, de har begge følelser for hverandre. Det kom nok ikke som en overraskelse på dere. Det som kanskje er overraskende, er at det har kommet så mange kapitler på så få dager. Vel, jeg har noen dager fri, og da blir det tid til redigering samt ny redigering og så legge ut. En forfatter her inne sa at en aldri blir helt fornøyd med det en har skrevet. Det kjenner jeg meg så absolutt igjen i. Jeg vil nok alltid være min verste kritiker, og dermed aldri helt fornøyd. Men til slutt må jeg bare håpe at det jeg legger ut er godt nok. At noen får noe positivt ut av å lese denne boken. Kanskje så mye at de trykker på stjernen.