Skyggen

Kapittel 12

Bregan snudde seg mot de andre, som stod rett innenfor dørene, og sa: «Nøytraliser menneskejenta, vesenet, hva enn det der er! Lukk henne inne til vi vet hvilken art hun egentlig tilhører. Hvis hun gjør noe som helst utfall, drep henne!»

Anna følte sjokket over det Bregan hadde sagt sette seg tungt i kroppen. En kort stund følte hun seg nummen, ute av stand til å tenke et steg videre. Var hun ikke lenger et menneske? Hva var hun da? Likevel hun kunne ikke stoppe opp nå. Hun måtte ut herfra, bort fra de andre. Det gikk opp for Anna at alle her inne kunne lese tankene hennes. Desperat prøvde hun og holde seg helt nøytral. Ikke tenke på noe, men det var selvsagt helt umulig. Hva hadde Bregan ment med «å nøytralisere» henne? Det hørtes ikke hyggelig ut, men bedre enn at han tillot dem å drepe henne hvis hun ikke overgav seg uten protester. Ute i øyekroken så hun Aran bevege seg langsomt mot henne, og hun kjente at det gikk kaldt gjennom henne. Han ville prøve å få tak i henne. Og gjøre hva? Sette henne ut av spill på en eller annen måte? Drepe henne? Nei, det kunne han ikke, for han kjente henne. Visste at Anna var Anna. Langsomt rygget hun mot det store vinduet bak seg i håp om at det var en utgang der. Hun så og at noen av de andre vokterne kom sakte mot henne. Plutselig fattet Anna det. De var genuint redde for henne. Derfor angrep de ikke med en gang. De var redde for at hun skulle drepe dem, slik som Sourk. Hun kastet et blikk mot den livløse kroppen til Sourk, og kjente hjertet hoppe av redsel.

Anna kjente kroppen treffe det kjølige glasset, og visste at hun var ved vinduet. Hun skjønte samtidig at hun ikke hadde en sjanse. Desperat prøvde hun å få kontakt med Aran, men han så ikke på henne. Så han var redd henne han også, vel det var ikke noe å gjøre med det. Aran var kommet ganske nær henne nå. Anna kokte av sinne og redsel om hverandre. Hun måtte komme seg unna på ett eller annet vis, samme hva. Plutselig tok Aran fram noe, og Anna skjønte var et våpen. Sakte rettet han det mot henne. Hun følte seg fullstendig sviktet. Ville han skyte henne, og dermed uskadeliggjøre henne på den måten?

«Drittsekk!», freste hun mot ham.

Han løftet våpenet rolig mot henne, og tok sikte. Anna ble skremt da hun så ansiktet hans, det var helt uttrykksløst, som en maske.

«Han har ikke tenkt å nøytralisere meg. Aran har tenkt å drepe meg!», for det skrekkslagent gjennom hodet til Anna. Hun pustet inn langsomt. Det var ikke vits i å kjempe. Alle utganger var sperret, og Aran ønsket henne død. Anna kapitulerte. Hun snudde seg, og så ut. Tårer av frustrasjon, sinne, og redsel sprengte på, og trillet ned. Sola holdt på å gå ned, og hun kunne skimte det svake omrisset av månene. Da fikk hun sett dem en siste gang i det minste.

Så skjedde alt fort, men likevel husket Anna det i ettertid som i sakte kino. Anna hørte skuddet, men kjente ingen smerte. Glasset splintret foran henne, og hun så ned over seg. Ikke noe blodt? Noen grep tak i henne, og hun kvapp til. Aran hadde tatt tak i armen til Anna, og dro i henne for å få henne med seg ut.

«Kom Anna, vi må bort herfra! De kan komme til å drepe deg.»

Det satte i gang Anna, og hun hoppet over resten av vinduet etter ham. De sprang over plenen, gjennom den lille hagen, og forsvant rundt hjørnet av bygget. Bak seg et sted kunne hun høre at det kom noen etter dem. Anna lurte på hvordan de ville kunne komme seg unna de andre vokterne. De var jo så mange, og sikkert i toppform, sammenlignet med henne. Anna visste at hun ikke hadde mye å stille opp med sammenlignet med vokterne, men hang på Aran så godt hun kunne. Redselen fikk adrenalinet til å pumpe gjennom henne, og hun følte at hun fløy framover. Aran dro henne bortover en gate så hun nå. Det var begynt å bli mørkere, og Anna håpet at dette kunne skjule dem en stund før de ble tatt. For at de skulle kunne klare å komme seg unna vokterne så hun på som usannsynlig. Aran dro henne inn i en sidegate, og bak noen slags søyler. Han fikk henne til å huke seg ned.