Noen dager senere stod de oppe på platået igjen, og så ut over det duvende havet av gress. Nå var det imidlertid dag, og med den lett blålige fargen på gresset kunne det faktisk minne om nettopp et hav. Aran hadde kontaktet fartøyet de hadde kommet i den gang, sikker på at det og ville føre med seg voktere, som ville ta dem i forvaring.
Anna hadde en klump i magen, som kvernet rundt. Dette var som å sitte på tannlegekontoret, bare mye verre. Likevel tok hun på seg en positiv mine. De kunne ikke skille henne og Aran. Hun var nesten like mye en sheganer som dem nå, bortsett fra høyden da. Der skjedde det lite. Anna merket at hun forstod mindre og mindre av hva Aran sa. Det hadde gått fort de siste to døgnene, og å slå av og på funksjonen på armbåndet ble for tungvint. De kommuniserte mest gjennom telepati. Å få ut implantatet var det eneste hun så fram til, resten prøvde Anna og stenge ute.
Aran klemte med ett hånden hennes hardt. Langt borte kunne de nå høre en lav lyd. Det var ikke som en motordur, men noe var det. Aran viste Anna hva slags fartøy han mente de ville komme i, og deretter Bregan. De var på vei. Anna kjente at hele kroppen hennes spente seg. Alt i henne ropte at hun skulle flykte, komme seg bort, men Anna følte at hun reide å framstå som rolig der hun stod ved siden av Aran. Han måtte likevel ha plukket opp på noe ved holdningen hennes, for han la armen rundt skulderen hennes, som for å beskytte henne. De stod slik i det et stort fartøy dukket opp i horisonten, og raskt kom mot dem. Noen minutter senere landet det et stykke unna der de stod, og Aran klemte henne tett inntil seg. De kunne se et par voktere komme ut. Aran gjorde mine til at de burde gå dem i møte, og Anna løftet opp sekken sin, og gikk så rolig hun klarte mot vokterne.
Et lite stykke unna, stoppet vokterne opp og en av dem sa: «Aran Tren, garanterer du for at du og vesenet du er med vil komme rolig, og uten å skade noen?»
«Ja, jeg og Anna Jensen vil komme med dere. Vi har ingen ønsker om å skade noen levende vesen. Jeg ber bare om at dere hører på det vi har å si, og at Anna vil bli behandlet på en rettferdig måte.»
«Det får bli opp til Bregan og bestemme.», sa en av dem kort.
Aran nikket til Anna, og de gikk bort til vokterne. Øyeblikkelig grep en av vokterne tak i Anna, og trakk henne bort fra Aran. Anna måtte bruke alle sine krefter på å ikke få panikk, mens hjertet hoppet i brystet på henne. Hun kastet et siste blikk på Aran i det de ble tatt med ombord i flyet, han smilte oppmuntrende til henne, men hun kunne ane en liten rykning som antydet at han likevel ikke følte seg helt trygg. Inne i fartøyet ble de ført i hver sin retning, og Anna kjente seg med ett svært alene. Vokteren sa et eller annet til henne, men Anna skjønte ikke hva han sa.
«Jeg må få ut implantatet. Jeg skjønner ikke hva du sier.», sa Anna, mens hun prøvde å få en arm fri for å vise at de måtte fjerne språkimplantatet.
Vokteren så uforstående på henne. Anna tok mot til seg, og viste ham det Aran hadde sagt om at hun måtte få ut språkimplantatet. Vokteren rykket til, og så skrekkslagen på henne. Det var nesten så han slapp henne.
«Jeg er sheganer.», sa hun og så ham utfordrende inn i øynene.
Vokteren fikk det plutselig travelt, og nesten dro henne bortover gangen. Da de kom til en dør, åpnet han den raskt og nesten slengte henne inn i et lite rom. Så gikk døren igjen. At døren var låst, var opplagt for henne. De tok ingen sjanser etter det hun hadde gjort, og hun forstod hvorfor. Anna ville nok kanskje ha vært enda mer mistenksom. Det var ikke annet å gjøre enn å vente. Så hun reiste seg opp fra gulvet og satte seg på benken, som var der inne. Det første var overstått, nå var det opp til Aran å overbevise Bregan om at hun fortjente en ny sjanse.
Aran så Anna forsvinne ned den ene gangen. Det stakk i ham. Var dette siste gang han så henne? Selv gikk han sammen med den andre vokteren opp til broen. Han fikk ikke like røff behandling som det Anna var blitt utsatt for. Vokteren hadde bare et lett grep om den ene armen hans. Kunne det være til hans fordel at de ikke anså ham som en stor trussel? De kom inn i kontrollrommet, og Aran fikk med en gang øye på Bregan. Sjefen for vokterne gav noen beskjeder til mannskapet i det de lettet, og snudde seg så.
Som vanlig var Bregan rett på uten for mye om og, men: «Så du kom frivillig. Bra. Det vil hjelpe deg og din sak. Inntil videre er du fratatt alle dine rettigheter som vokter. Hva du kan fortelle meg, vil selvsagt være avgjørende. Jeg lytter.»
Det var Arans stikkord, og han var kjapp til å ta ordet: «Jeg beklager at du ikke har tillitt til meg, men Anna var ikke skyld i drapet på Sourk. Jeg har studert resultatene, og utviklingen hennes den siste måneden. Alt ved henne tyder på at hun har transformert til en sheganer. For tiden er hun ikke i stand til å kommunisere godt, fordi språkimpantatet kun oversetter til hennes eget språk. Du vil heller ikke kunne forstå hva hun sier, men hun skjønner ikke sitt gamle språk lengre. Hele benbygningen og muskulaturen er mer lik den en sheganer har, selv om hun fremdeles er noe lavere enn oss. Jeg kastet henne flere meter gjennom luften, og hun ble ikke skadet. Hun ble overfalt av en sarka, og overlevde. Hun har de samme telepatiske evnene som oss. Jeg ber deg om og ikke å behandle henne som et monster. Hun var knust over det som skjedde med Sourk. Snakk med henne, les minnene mine. Vær så snill og tro meg, for jeg trenger din hjelp, og jeg tror Anna er ment å hjelpe oss.»
Alt kom ut i et sammensurium av informasjon, mens Aran ba for Anna.
Bregan så lenge på ham, blikket var vanskelig å tyde. Så sa han rolig: «Jeg trenger ikke lese tankene dine for å se at du har utviklet følelser for denne Anna. I det du stakk av med henne, var det opplagt. Trodde du at jeg hadde til hensikt å skade henne? Du vet reglene vi har å forholde oss til. Likevel tok du henne med deg bort fra oss, og satte ditt eget liv i fare. Samme hva du sier, dette er noe vi ikke har vært borti før. Jeg vil selv foreta undersøkelser av henne når vi kommer tilbake. Deretter vil jeg se minnene dine. Før den tid, vil dere begge være under streng bevoktning i hvert deres boligkvarter.»
Aran bøyde hodet som tegn på at han forstod. Det hadde gått mye bedre enn han hadde trodd.
«Kan jeg be om noe?», spurte Aran mens han så Bregan i øynene.
«Si hva det er, så skal jeg vurdere det.», sa Bregan stivt.
«Det er to ting. Kan jeg få snakke med Anna i en kort stund? Jeg vet hun er redd. Jeg kan prøve å roe henne ned. Jeg ønsker også tilgang til de gamle Strålelegendene. Det er noe der jeg må se nærmere på.»
«Strålelegendene kan du få tilgang til, men henne får du ikke ha kontakt med før vi kan bekrefte at hun er trygg for sine omgivelser. Hun har allerede gjort nok skade på bygninger og folk. Derak vil ta deg til et rom du kan være i til vi kommer til senteret.», sa Bregan og snudde seg så rundt. Samtalen var over, og å fortsette å argumentere ville heller føre til mer skade for Anna og ham enn noe annet.
Arans hjerte sank. Han hadde hatt et svakt håp om at han ville få snakke med henne. Forsikre seg om at hun hadde det bra. Den behandlingen hun hadde fått på vei inn i fartøyet tydet ikke på noen form for omtanke. Tilgang til Strålelegendene var uansett en liten trøst. Han trengte å ha noe å gjøre. Aran var sikker på at de ville finne de samme resultatene som han. Hvis han i tillegg fikk bekreftet det han hadde mistanke om gjennom legendene, ville de ikke kunne sperre henne inne. Hun ville være altfor viktig.
Derak, som hadde vært en av hans underordnede, smilte lett til ham, og viste ham mot døren. I det Aran skulle til å gå inn i rommet Derak hadde vist ham til, la Derak en arm på skulderen hans: «Det vil gå bra. Det verste dere ødela var kroppscanneren, et vindu og Bregans stolthet fikk seg en ripe. Du rundspilte oss alle den dagen. At du la deg flat for ham nå hjalp mye. Du vet hvordan han kan være.»
«Takk. Det hjelper at jeg har noen venner ennå.», sa Aran.
«Jeg har alltid stolt på din dømmekraft. Ingenting har endret seg der, så når du sier hun er ufarlig tror jeg deg.», sa Derak, og smilte oppmuntrende til Aran.
Aran gikk inn i rommet, og døren gikk igjen. Han la seg ned på benken, og lukket øynene. Det hadde vært dårlig med søvn i det siste. Usikkerheten på hva som ventet dem hadde ikke akkurat inspirert til nattesøvn. Nå som spenningen hadde lagt seg noe, kjente han søvnen komme over seg, som et mykt teppe. Like før han drev bort, kom han til å tenke på at det var noe som manglet noe i det Derak hadde sagt. Likevel var Aran for trett til å tenke på hva det kunne være, og like etterpå sov han.
YOU ARE READING
Skyggen
Science FictionSe for deg at du lever et ganske normalt liv, hva nå normalt er. I dette tilfellet er du i starten av 20-årene og student. Du har jobb på siden, noen gode venner og du har drømmer for framtiden. Hva om alt dette plutselig endrer seg? Hva om du en mo...
