Enemies?

del3

"Fan?" spurte Bieber meg. "Ikke det grann," svarte jeg spydig tilbake. Jeg VAR fan, eller mer riktig beskrevet: Belieber. Før han forandret seg helt og begynte med alt det dumme. Èn feil, er en feil, men flere feil velger man selv. Og dette førsteinntrykket endret ikke akkurat meningen min om han. Jeg vet at han ikke var slik før og det kunne en hver skjønne selv om en ikke kjente han, men nå. Nå skal han fremstå som skikkelig badboy som gjør motsatt av det han får beskjed om og behandler andre dårlig. Jeg sukket. Tenk at jeg er nødt til å dele rom med han i hvertfall for de første ukene hvor vi skal bruke buss for å komme oss fra sted til sted. Senere vet jeg ikke hva som skjer, men jeg får ta det som det kommer.

Etter et par timer var vi ved første stat hvor han skulle utføre en av konsertene sine. Den skulle ikke utføres før i morgen kveld, og ettersom det kun var en natt skulle vi sove i bussen. Neste stopp skal vi bli værende i 4 dager i og med at han skal ha to konserter.

Jeg ble med inn i arenaen for å se hvordan det var. Jeg husker jeg var på min første konsert i en arena som denne. Det var faktisk en Justin Bieber konsert. Jeg lagde en usikker grimase av tanken og så utover salen. "Så du har faktisk fans enda altså," mumlet jeg. Justin gikk foran meg og kunne høre godt hva jeg sa. Han snudde seg rundt. "Enda? Hva mener du?" spurte han og stoppet meg. Jeg nektet å svare og prøvde å dytte meg forbi han.

"Enda? Mener du at du har vært en av dem?" spurte han og gliste stort. "Har vært og du bør legg merke til at det aldri vil skje igjen. Jeg var ung og dum," sa jeg og flirte før jeg endelig fikk dyttet meg forbi han. "Du er fortsatt ung og dum," mumlet han og slo meg lett på rumpa. Jeg kunne kjenne at gliset hans borret seg inn i ryggen min, men det beste vil være å ignorere det.

Etter en stund gikk alle til bussene igjen, jeg stod utenfor og lente meg mot inn mot bussen. Må jeg gå inn? Jeg vil utnytte friheten så lenge jeg kan. "April, går du inn? Vi skal parkere et annet sted." sa onkelen min. Jeg gikk bort til han. "Jeg blir en stund i denne delen av bussen jeg," sa jeg og gikk forbi. Jeg satt meg ned i en sofa og onkelen min satt seg ned ved siden av meg.

"Han kan ikke være så ille?" spurte han lavt. Jeg sukket oppgitt og ristet på hodet. "Nei, du har rett..." startet jeg før jeg fortsatte: "Han er verre." Jeg lo høyt inne i meg. Et morsomt smil endret ansiktsuttrykket til onkelen min også. Vi har så lik humor.