Enemies?

del59

Jeg våknet og så ned på den vakre jenta som lå tett inntil meg. Jeg smilte for meg selv og reiste meg forsiktig fra sengen.

Jeg gikk ut på balkongen der fans hadde samlet seg og skrek da de så meg. Jeg lukket kjapt døren bak meg og la fingeren foran munn for å vise at de måtte være stille.

"På tre så roper alle god morgen April, okay?" spurte jeg mine elskede Beliebers etter at jeg hadde hentet en megafon innenifra. "1, 2, 3!" Ropte jeg i megafonen idet jeg åpnet døra og alle ropte god morgen. Hun vred på seg i sengen og la seg med ansiktet mot balkongen og åpnet øynene sakte. "Elsker dere!" ropte jeg ned til fansen før jeg gikk inn igjen.

"Hørte du dem rope god morgen til deg?" spurte jeg og satte meg på sengekanten. Jeg strøk henne over håret og smilte stort. Et smil formet seg på munnen hennes også før hun nikket. Jeg la meg ned ved siden av henne slik at vi lå i skje og la armen min rundt henne.

Etter vi bare hadde ligget sånn helt stille en stund vred hun seg rundt og vi hadde øyenkontakt. "Kanskje vi skal stå opp?" lo hun svakt. Jeg ristet på hodet. "Vi skal videre til Norge idag vet du," sa hun, smilte og tok hånden min og flettet hendene våre sammen.

Så snart vi var på flyplassen måtte vi vente en stund fordi privatflyet vi skulle fraktes med var ikke på plass enda. April ville gjerne innom Starbucks i og med at vi måtte vente uansett og gikk på vei inn igjen til taxfree avdelingene.

Jeg stoppet henne. "Er du gal, det er masse fans der inne!" sa jeg og lo smått av henne. "Men jeg vil ha starbucks," klaget hun og så på meg med store øyne. "Du liker ikke kaffe engang!" utbrøt jeg og slo ut med armene. "Starbucks er ikke bare kaffe, vennen min," lo hun og stelte seg opp på tå og kysset meg kjapt på leppene.

"Hvis du ikke skal være med så kan du passe på kofferten min så lenge," lo hun og gikk inn døren. Jeg snudde meg rundt og så en forvirret Scooter foran meg. "Det er den jenta jeg har forelsket meg hodestups i," lo jeg og pekte inn døra etter henne.

Aprils synspunkt:

Jeg gikk inn igjennom den smale gangen vi hadde gått igjennom for å komme ut. Egentlig hadde vi fått bekjed om å vente i gangen, men det å vente i en smal gang var ikke største ønske så vi fikk lov til å gå ned på asfalten der de store flymaskinene stod.

Ved gaten vi hadde gått igjennom stod det massevis av fans som gjerne skulle møtt kjæresten min. Jeg smilte av tanken - kjæresten min. Tenk at jeg får lov til å kalle han kjæresten min!

Jeg gikk utenfor sperringene de hadde satt for at fans ikke skulle komme igjennom og alle kom løpende mot meg. "Vil du signere her, værsåsnill?" spurte en liten jente meg og jeg signerte gjerne. Flere trengte seg på, men jeg gikk igjennom med unnskyldningen at jeg skulle kjøpe starbucks og gikk rett bort til kafeen rett bortenfor.

Jeg bestilte og var på vei tilbake igjen. På veien tilbake gikk jeg innom et toalett og dro opp en rosa hettegenser fra bagen min og tok hetten godt på meg.

"Unnskyld," utbrøt jeg og trengte meg forbi all fansen ved gaten. "Du må vente i kø sånn som oss andre! Du kan ikke bare trenge seg frem sånn!" sa en jente og stirret hardt på meg. Jeg sukket og trakk av meg hetta, men likevel lot hun meg ikke komme frem. "Du fortjener ikke Justin!" sa hun frekt og stelte seg slik at hun tok mer plass. Jentene rundt så stygt på henne og kom med motiverende kommentarer til meg for å overhøre kommentarene fra jenta som nektet å åpne vei. Heldigvis for meg var det en del andre jenter som gjerne slapp meg frem og jeg bevegde meg mot åpningen da jeg kjente et slag mot armen min og snudde meg irritert og et nytt slag traff meg i øyet. Der går grensen.

"Du er bare en stakkarslig jente som aldri kommer til å ha noe med han og gjøre okey?" - "Du fortjener han ikke!" utbrøt hun igjen, men hadde ikke lenger muligheten til å slå meg eller stå imot meg fordi de andre jentene holdt henne tilbake. "Jeg elsker han, er ikke det godt nok?" spurte jeg og smilte skjevt samtidig som jeg holdt inne tårene mine. "Jeg elsker Justin mer enn noe annet og dere som støtter han. Hvis det hjelper å høre så har jeg faktisk vært en av dere," sa jeg og tørket kinnet mitt som nå var vått.

"Jeg ønsker dere alle det beste og han prøver så godt han kan å legge merke til hver og en av dere jenter. Han vet hvor mye det betyr for dere!" sa jeg og gikk videre, men ble stoppet ved boardingkontrollen. De ønsket passet mitt, men selvfølgelig hadde jeg glemt det igjen i kofferten.