Enemies?

del21

Han kom tilbake med en cola til hver av oss og et kalestykke til meg. "Skal du fete meg opp eller hva?" lo jeg. "Neinei, men jeg tenkte at du kanskje ville ha noe godt," sa han helt i forsvarsmodus. Jeg så han inn i øynene. "Jeg bare tulla da, Bieber," - "Pfft, jeg vet det da," sa han og smilte stolt. Jeg lo - det var det mest åpenbare fake smilet jeg hadde sett noen gang.

"Snakker du noe med barndomsvennene dine-" jeg ble avbrutt. "Se det er Justin og April," ropte en jente og det tok ikke lang tid før det stod massevis av fans rundt oss.

"Gå først du," sa Justin og hintet til at jeg bare skulle trekke meg diskre unna. Da jeg var ute av flokken småløp jeg bort til den nærmeste klesbutikken og kjøpte et skjerf, dermed snurret jeg det rundt hodet. Da jeg fort var på beina løpende ut av butikken igjen så møtte jeg på en liten jente - hun kunne ikke være eldre enn kanskje 11.

"Neimen hei," utbrøt jeg og så ned på henne. Hun så lei seg ut. "Hvorfor er du så lei deg da?" spurte jeg og bøyde meg litt ned for å være på høyde med henne. "Vennene mine forlot meg for å hilse på Justin Bieber," sa hun og pekte i retningen av cafeen. "Vil ikke du møte Justin Bieber da?" spurte jeg snilt. "Jo, men det er så mange der og jeg vet at jeg ikke kommer til å komme igjennom så nå står jeg her alene." Jeg kjente det vibrere i lomma - melding. 'Hvor er du April?' - 'Kom mot Maxi, møter deg med en stusselig fan,' skrev jeg tilbake.

"Vi bare venter her, så kommer Justin til oss," sa jeg og smilte. "Virkelig?" Jeg nikket. "Men etter det bør du nok finne vennene dine igjen," sa jeg og lo smått. "De er egentlig ikke vennene mine, de er slemme mot meg," sa hun og så opp på meg med sine store blå øyne. "Hvorfor er du sammen med dem da?" - "Jeg har ingen andre," sa hun og jeg så at hun ble lei seg.

"La meg fortelle deg om noe fra da jeg var mindre: jeg var aldri særlig godt likt fordi det var lett og erte meg siden jeg hadde mistet begge foreldrene mine. Noen ganger så sa de bare stygge ord, mens andre ganger så slo de meg. Jeg kom gråtende hjem nesten hver dag-" jeg ble avbrutt igjen av at Justin kom småløpende. "To sek," mimet jeg med leppene før jeg fortsatte: "jeg kom gråtende hjem til onkelen min nesten hver dag, og han ble jo også lei seg av å se at jeg var lei meg. Hver dag fortalte han meg at alt kom til å bli bedre, jeg måtte bare vise andre at jeg var April og at jeg kan takle det meste hvis jeg går inn for det. Så jeg bestemte meg for å finne nye venner - noen som ville like meg for akkurat den jeg er. Jeg så en jente sitte alene i skolegården en dag så jeg gikk bort og vi ble gode venner. Jeg lover - alle ting kan bli bedre, man må bare se det fra et annet perspektiv" sa jeg og smilte. Den lille jenta klemte meg.

"Hils på Justin Bieber," sa jeg og snudde henne. Hun løp og klemte han. Hun så veldig glad ut og klarte ikke å holde hendene sine unna han. Justin klemte selvfølgelig tilbake og jeg så på hvordan han bare som person kunne glede en person så mye. Jeg husker den følelsen så godt.