Enemies?

del73

Bussen stoppet og vi fikk beskjed om at vi hadde stoppet på en kafé for å spise. På slike tider som dette hater jeg å være Justin Bieber grunnet at vi må parkere bak bygget også kan jeg ikke gå inn og se på de søte kafeene engang. Heldigvis ville April bli igjen med meg og spise på et bord i bakgården.

"Du har mat i hele ansiktet," lo hun. Jeg så dumt på henne. "Mener du sånn som dette?" Spurte jeg og dyppet hånda mi over i vaniljeisen vi delte før jeg tok den i ansiktet hennes og sølte det til. "Justin! Du ødelegger sminka mi!" Utbrøt hun. "Gå uten smine da vettu, så slipper du alltid å ha det problemet," lo jeg. Hun så surt på meg og strakk seg mot enden av bordet der det skulle ligge servietter, men det var tomt. "Du må gå inn å hente," fortalte jeg henne. "Bli med," bad hun meg, men jeg ristet på hodet. Hun visste at jeg ikke får lov av Scooter og sukket før hun var på vei inn bakdøra.

Aprils synspunkt:
"Hei, kan jeg få et par servietter?" Spurte jeg i kassa der en liten tykk dame med rødbrunt hår stod og stirret på meg med et ubehagelig blikk. Hun nikket strengt og gikk et par meter bakover. Hun rakte meg serviettene som hun hadde hentet. "Tusen takk," sa jeg høflig og skulle til å ta dem imot, men hun trakk dem tilbake. "Du er Justin Biebers kjæreste! Kan jeg få autografen din til datteren min?" Spurte hun meg - fortsatt emd stirrende øyne. "Beklager ikke akkurat nå," sukket jeg og strakte meg mot serviettene igjen. Hun ristet på hodet. "Ingen autograf, ingen setvietter."
"Jeg er nødt til å gå nå, kan du være så snill å gi meg et par servietter?" Spurte jeg og følte at sinnet boblet inne i meg. Hun ristet på hodet nok en gang. "Okey, nå skal du høre her! Jeg er her og spiser på deres dumme lille kafé. Maten smaker nydelig og jeg behøver noe å tørke med! Nå gir du meg de serviettene ellers-" jeg ble avbrutt av en hånd på skulderen min. Det var onkelen min.

"Gi meg serviettene," kommanderte han henne. "Hun må skrive under autograf først - til datteren min," sa hun og stemmen hennes hevet seg for hvert ord som strømmet igjennom de små mørkerøde leppene hennes. "Gi henne serviettene, ellers ringer jeg politiet," kommanderte han igjen. Hun sukket og ga han dem. "Takk," utbrøt jeg sint mot dama og gikk min vei.

"April du vet det ikke er trykt å bli sint i offentlighet. Hva om noen fra media hadde dukket opp... hvordan ville du fremstått da?" fortalte han meg og ga meg det jeg hadde stått så lenge og ventet på. "Unnskyld," sukket jeg. Han strøk meg over hodet som en hver voksen som man er glad i ville gjort. "Du trenger ikke si unnskyld," sa han snilt og gikk tilbake til de andre som spiste inne.

"Her, jeg jobbet hardt for dem," sukket jeg og la dem på bordet. "Hæ? Hva mener du?" spurte Justin. "Jeg krangla med damen i kassa for dem," sukket jeg nok en gang. "Hæ? Du kranglet med damen i kassa for dem?" lo han og gjentok det jeg sa enda en gang.
Da bussen var ute på veien igjen satt vi og fulgte med på tvn. Armene til Justin holdt godt rundt meg og da følte jeg meg alltid så trygg.

"Slår du av lyset April?" spurte Scooter meg. Jeg nikket og trykket på knappen. Justin gikk ut på scenen foran alle de skrikende jentene. Jeg selv hadde sett showet mange ganger og gikk for å slappe av i garderoben hans.

Justins synspunkt:
Jeg løp av scenen og crewet mitt jublet for enda en vellykket konsert. April manglet - hun var ikke der og jublet sammen med oss. "Hvor er April?" spurte jeg Alfredo, men han bare heiste skuldrene. Det virket ikke som at noen visste hvor hun var. Jeg gikk til garderoben min for å hente tingene mine og til min lykke finner jeg også April på innsiden av døra. "Hei," sa jeg og strøk henne over kinnet. Hun åpnet øynene forsiktig. "Jeg har lett etter deg," lo jeg og strøk fortsatt kinnet hennes med tommelen min. "Skal vi dra nå?" spurte hun lavt og stemmen hennes røpet at hun nettopp hadde våknet.