Enemies?

del66

"Er du klar?" spurte jeg henne etter vi hadde tatt et par skritt vekk fra bilen og over på det grønne gresset som dekket den store eiendommen. Hun nikket entustisatisk og jeg begynte å knyte opp tørklet fra bak hodet hennes - sakte.

"Ikke vær så treg!" utbrøt hun og flyttet hendene mine med sine egne og knøt opp. Øynene hennes lyste og overvåket alt som befant seg her.

"Hva gjør vi her?" spurte hun med et stort smil da hun hadde snudd seg mot meg igjen. "Vi har jo aldri fått gått på en ordentlig date, så..." April lyste stort og og flettet hånden sin inn i min.

Jeg førte henne med meg bort og et stykke ut på den grønne gressplenen som omringet oss. Jeg hadde lagt klar et teppe til å sitte på og en stor kurv stod ved siden av stappfull med mat.

"Så liksom jeg bare skylte på Chaz selv om han ikke var der engang!" sa jeg og April lo. Vi hadde spist og nå bare småpratet vi. Hun hadde lagt seg godt tilrette med armen min over skuldrene hennes og jeg hadde funnet frem et teppe som var brettet over beina våre.

Etter en stund hvor vi ikke hadde sagt noen ting kom jeg på kjøkkenløsningen som jeg tenkte vi kunne bruke. "Skal vi bake brownies?" spurte jeg helt plutselig. Hun rettet ansiktet sitt mot meg med et forvirret uttrykk. "Lage brownies på gresset da eller?" spurte hun og lo. Istedet for å si noe så reiste jeg meg opp og leide henne bort til kjøkkenet som var gjemt under en stor grønn garasjedør.

Jeg tok frem varene fra posene på gulvet jeg hadde satt igjen her fra før av. April begynte å blande ingrediensene sammen og når hun kom til det alldeles hvite melet tok hun en neve med hånden sin og kastet det på meg.

Jeg kjempet meg igjennom det hvite melet hun stadig kastet mot meg og grep posen. "Trenger vi mer mel i kakerøa?" spurte jeg og hun ristet på hodet. Jeg gliste, grep armen hennes og ristet posen med mel tom over hodet hennes. "Justin!" utbrøt hun og grep etter å finne meg, men hun mislyktes i og med alt melet som sperret for øynene hennes. "Hjelp meg ihvertfall med å fjerne melet for øynene da," lo hun og snurret rundt og tok tak i benken for å holde seg oppe. Jeg gikk bak henne og la hendene mine foran øynene hennes. "Gjett hvem," lo jeg. "Akkurat som at jeg kunne se noe fra før av uansett," lo hun samtidig som hun prøvde så hodt hun kunne å være seriøs. Jeg tørket forsiktig vekk melet som hadde samlet seg foran øynene med tommlene og snudde henne mot meg igjen.

Hun holdt øyenkontakten og la de melete armene rundt nakken min. "Kyss meg," hvisket hun og rent automatisk lente jeg meg ned mot henne, men trakk meg kjapt vekk. "Æsj, mel smaker vondt!" utbrøt jeg og April så på meg med et dumt blikk. "Du sier ikke det?" sa hun spydig tilbake og begynte å lete i kjøkkenskapene. "Hva ser du etter?" spurte jeg og krøp sakte hendene mine rundt midjen hennes. "En eller annen form for støvsuger," sa hun uinteressert. "Tror ikke det er noen her," lo jeg. Hun sukket og snudde seg for å flytte kakerøren over i en form for deretter å sette den inn i komfyren.

"Hvorfor er det mer igjen i bollen?" spurte jeg. "Fordi da kan jeg plassere en sjokoladehånd på kinnet ditt," sa hun, dyppet hånden i kakerøra og la den på kinnet mitt. Hun smilte og reiste seg på tå for å kysse meg lidenskapelig på leppene. Jeg kysset selvfølgelig tilbake. "Du kler å ha sjokolade på kinnet," lo hun og lente seg mot kjøkkenbenken. "Du kler mel," svarte jeg tilbake.

"Har vi flere jordbær igjen?" spurte hun plutselig og begynte å gå mot piknikkurven på gresset. April kom tilbake med en halv eske jordbær og fant frem en kniv. Etterpå kuttet hun av stilkene på jordbærene. Deretter tok hun opp et jordbær og dyppet det i kakerøra. "Jordbær og sjokolade er en god kombinasjon," sa hun, smilte og satt esken og bollen med kakerøre på kjøkkenbordet bak seg.

Da det var et jordbær igjen delte vi det og straks etterpå var også kaken ferdig.

Plutselig begynte det å ringe. Det var onkelen til April som satt i bilen og ventet på oss. Det var på tide å dra videre til arenaen.

Aprils synspunkt:

"Jeg vil velge OLLG idag," sutret jeg etter at jeg fikk nei første gangen. "Hvorfor? Tenk om de kidnapper deg," lo Justin smått samtdig som han skiftet t-skjorte. "Fordi dette har vært en fin dag og jeg føler meg glad og vil være en del av gleden til fansen okey?" sa jeg og sukket. "Nope." - "Justin..." sutret jeg igjen. Han sukket. "Hvis onkelen din er med deg ut i salen," startet han og så fort jeg fikk med meg at det var et ja brøt jeg ut med et stort yes.

Jeg gikk ut på "sideveiene" til salen og opp mot sitteplassene på venstre side. Jeg fant en jente i en alder av 12 år sammen med en person som jeg antok at var moren hennes og fikk listet meg bort til dem. "Hei! Vet du hvem jeg er?" spurte jeg og smilte. Moren hennes så skeptisk på meg, men jenta grep hendene mine og stirret på meg med store øyne. "Selvfølgelig vet jeg hvem du er!" utbrøt hun før hun fortsatte med å fortelle meg at jeg var kjæresten til idolet hennes. "Vil du være OLLG?" spurte jeg henne og hun reiste seg fort opp. "Ja! Tusen, tusen takk!" Før hun fikk kommet videre stoppet moren hennes oss. Hun snakket norsk til datteren sin, men jeg følte at hun var skeptisk i forhold til at vi tar vekk datteren hennes. "Frue, jeg forsikrer deg at hun er i gode henner!" begynte jeg og fortelle og holdt hånden hennes. "Du kan gjerne være med for å se etter henne," avsluttet jeg med og smilte. Hun nikket og jeg fikk dem til å gå videre sammen med onkelen min. Han så stadig etter meg der jeg gikk bakerst.

"Bare gå videre, jeg kommer opp midt i sangen!" sa jeg og stelte meg ved gjerdet i de innerste ståplassene. Onkelen min ristet på hodet å prøvde å trekke meg med. Jeg så på han med store øyne og ga han et skjevt smil. "Jeg lover at jeg er der om litt!"

Jeg trakk meg tilbake bakerst i feltet å nøt synet av kjæresten min på senen. Han hadde sett at jeg stod her og fulgte mye med på meg. Det var som at han sang direkte til meg, men foran tusener av mennesker som tilskuere. Jenta gikk ut igjennom døra sammen med danserene med et av de største smilene jeg har sett noen gang og jeg kjente med en gang føkelsen av at jeg har valgt riktig med valg av dagens One Less Lonely Girl- jente.

Slik som jeg lovte tok det ikke altfor lang tid før jeg passerte bak senen igjen. Moren til jenta kunne jeg se smile stort av gleden til datteren sin og jeg skjønte henne. Det er viktig å kunne være glad på andres vegne og dermed føle seg selv glad også.

----

Hva skal skje neste del? kom med ideer. Har hatt skrivesperre lenge.