Enemies?

del60

De andre jentene prøvde å vitne for meg om at jeg tross alt er den jeg er, men dama som stod for kontrollen nektet å slippe meg forbi.

Jeg plukket opp den hvite iphonen min fra veska mi som var stappet med alle mulige ting. Jeg trykket meg inn på den for så å klikke på Justins navn på kontaktlista mi.

"Justin, nå skal jeg fortelle deg en morsom historie," begynte jeg. Han mumlet et okey før jeg fortsatte: "Jeg kommer ikke igjennom passkontrollen." - "Hæ? Hvorfor ikke?" spurte han og jeg måtte si det at jeg hadde glemt igjen passet mitt nede så han måtte komme opp å hente meg. Etter jeg fikk sagt det tok noen jenter telefonen min fra meg. "Justin?" ropte de i kor og satt på høytaler. "Vi elsker deg så høyt!" utbrøt dem og Justin sa det samme tilbake. "April jeg kommer opp nå," hørte jeg stemmen hans si igjennom telefonen min bak meg. Alle jentene begynte å skrike.

Når han hadde lagt på tok det ikke lang tid før jeg fikk mobiltelefonen min tilbake og la den pent ned i veska igjen.

"Hva faen har skjedd med øyet ditt?" spurte han og tok meg på det hevede området. "Gal fan," mumlet jeg og smilte skjevt. Han så beskymret på meg før han gikk for å ordne at jeg skulle være med. Han hadde ikke tatt med passet mitt i og med at det er enda bedre at han sier det i egen person.

Han vinket nok en gang til den hysteriske fansen før vi gikk rundt hjørnet og ikke kunne se dem lenger.

Da vi satte oss på flyet la jeg meg med hodet ned i fanget til Justin og han strøk meg kjærlig over håret. Kapteinen ba oss dermed ta på belte og hodet mitt kunne derfor ikke ligge i fanget hans lenger.

"Hva skjedde egentlig, April?" spurte han med armen godt plantet rundt skuldrene. Han beskymret seg for mye, stakkars. "Hysterisk fan vel," sa jeg og lo smått for meg selv. "Men hvordan?" spurte han og lente også hodet sitt mot mitt nå. "Vel, fra hennes synspunkt så fortjener jeg verken deg eller en tur til Starbucks uten å bli slått på," sa jeg og måtte le av formuleringen min.

"Fortjener du ikke meg?" - "Nei, hun sa ihvertfall det," mumlet jeg og sukket.

Da vi var fremme og hadde satt oss i bilen tok Justin hånden min igjen. "Du fortjener meg mer enn jeg fortjener deg," sa han lavt og kysset panna mi. "Forresten den norske fansen er enda mer hysterisk. Hold deg med meg hele tiden ok?" - "Det er ingen ting jeg heller vil," sa jeg og smilte stort, men kjærlig.