Enemies?

del22

Justins perspektiv:

Vi gikk gående langs motorveien for å lete etter en taxi så vi skulle slippe å gå helt tilbake til hotellet. Jeg hadde hørt omtrent alt April hadde sagt til jenta som stod helt alene. Det var vondt å høre, men samtidig var det godt å se akkurat hvem hun var, hvordan hun kunne ordlegge seg når hun pratet med yngre, hvordan hun behandlet fansen min og ikke minst hvordan hun får sagt at man alltid bør holde håpet oppe.

Jeg må holde håpet oppe for meg og April, men jeg må også holde håpet oppe for meg som person - April og fansen min fortjener at jeg gir alt og tror på meg selv.

"Det var fint å se hvordan du pratet til den lille jenta," sa jeg svakt og la armen min rundt henne. "Når jeg kan fortelle andre at alt kommer til å gå bra, så griper jeg hver eneste sjanse. Alle trenger å høre det ihvertfall en gang," sa hun og smilte. Smilet hennes er så nydelig. Hun er så nydelig.

Det er helt ubegripelig hvor mye jeg liker henne etter kun en uke, men hun er drømmejenta. Hun holder håpet oppe for fansen, men hun holder også håpet oppe for meg. "April, takk for at du tror på fansen, og på meg," sa jeg og støttet hodet mitt på hennes der vi gikk. "Det vil jeg alltid," mumlet hun og så fremfor seg.

"Taxi," utbrøt jeg og rakk hånden min i været da jeg så bilen med nummeret skilt på taket. Jeg åpnet døra for April og hun satt seg inn og smilte til meg før jeg satt meg inn på motsatt side av henne. Jeg ga sjåføren adressen til hotellet. "Klar for neste by?" spurte jeg og sendte henne et smil. " Er vel det!" sa hun og smilte stort.