Enemies?

del47

Aprils synspunkt:

Den hyenen som lå på vent hadde klart å ta tak i beinet mitt på veien opp i treet, men heldigvis fikk jeg foten min tilbake fortsatt like hel, men smertefull.

Plutselig dukket Justin opp. Hva faen gjør han? En kjendis kan ikke begi seg ut på noe av dette. Folk vil sørge over en kjendis som har mistet livet.

Han kastet en stein slik at hyenen ble oppholdt og tilbød seg å bære meg. Jeg stusset litt på det først, men visste at han ikke ville rinket seg av flekken før jeg var i god behold.

Da vi var tilbake igjen i flyet møtte jeg øynene hans. De vakre brune øynene, men brøt øyekontakten da jeg bestemte meg for å rense såret og haltet meg bort til toalettet.

"Gjør det vondt?" spurte Justib da han renset såret med Pyricept fra førstehjelpsskrinet. Jeg ristet på hodet. "Hvorfor gikk du inn for å hjelpe oss? Du kunne dødd!" kom det plutselig ut av meg. "Jeg ville ofret meg til en hver tid April." - "Jamen hva om du hadde blitt skadet. Fansen hadde blitt beskymret og alle vi andre også!" sa jeg nesten litt sint. Han la benet mitt forsiktig ned og løftet blikket sitt og satt seg i lik høyde med meg.

"April jeg ville ofret alt. Jeg skjønner du er redd for et nytt forhold, men jeg har nå reddet deg en gang og jeg vil gjøre det igjen uansett situasjon! Kan du ikke bare vær så snill offisielt være jenta mi? Eller ihvertfall prøve?" spurte han sukkersøt, men bestemt mens han kjærtegnet kinnet mitt. Vi var kun noen cm unna og han slikket seg som alltid på leppene, men nå var det jeg som skulle ta skrittet. Jeg lente meg frem og kysset de myke, rosa leppene han var tildelt. Jeg lukket øynene mine og la armene mine rundt nakken hans. Jeg kjente han smilte, men samtidig prøvde hardt for å holde kyssingen samtidig.

"Jenta mi," mumlet han og smilte nok en gang. Jeg måtte smile selv. Ung kjærlighet er søtt og romantisk, men kan også bli sårt og tårefylt. Jeg håper jeg slipper tårene denne gangen - med mindre det er gledestårer.