En av dem

Skogsmorder?

Jeg blunker litt med øynene. Hvor er jeg? Skogen! Foreldrene mine! Jeg reiser meg raskt opp til sittende. Hva skjedde? Jeg ser ned på armene mine. Sirklene er der fremdeles, men nå svir de ikke. Jeg ser rundt meg. Synet mitt? Hvorfor er det så bra? Jeg ser på en liten marihøne et par meter fra meg. Selv om den er så langt vekke fra meg, kan jeg tydelig se at den har 5 prikker. Jeg kryper forsiktig bort til den og legger fingeren rett foran den. "Hei, lille marihøne," mumler jeg og løfter den opp til øyehøyde. Den kryper litt rundt i hånden min. Jeg smiler og lukker øynene.

Hva skjedde egentlig? Hvor lenge har jeg vært borte? Hvor er foreldrene mine? Hvorfor dro de fra meg? Hvordan har de bete meg så hardt? Hvorfor gjorde det så vondt som det gjorde?

Jeg legger marihønen ned på bakken igjen og reiser meg. Kroppen er ennå litt svimmel, og jeg føler jeg kommer til å falle, men klarer akkurat å ta meg. Jeg prøver å se rett fram. Pusten går i en rolig takt. Jeg tar meg til hjertet, men jeg kjenner ikke hjerteslagene. Rart, jeg har allitd klart å kjenne hjerteslagene. Men hvis jeg ikke hadde hatt hjerteslag hadde jeg vært dø. Jeg svelger litt spytt. Det er da jeg kjenner hvor tørst jeg er. Tørst? Jeg er ikke tørst. I hvert fall ikke tørst på vann, men heller ikke juice, eller brus. Hva er det som skjer? Jeg tar et par skritt framover. Hvilken vei er hjem? Hjem, jeg sukker. Kanskje ikke den smarteste idéen å gå hjem. Ikke etter det foreldrene mine gjorde. 

"Får jeg spørre hvem du er?" Jeg snur meg brått og ser en gutt. Håret hans er lyst, og øynene er brune. "Hvem er du?" spør jeg usikkert. Jeg har alltid blitt lært å ikke snakke med fremmede, og her står jeg midt i skogen med en fremmed. "Jeg er Trygve," sier han og smiler. Jeg ser usikkert på han. "Jeg er Sofie," sier jeg og ser rundt meg. "Er du ny?" han tar et par skritt mot meg. "Ja, eller altså, foreldrene mine og jeg skulle på camping, men så," jeg stopper og nøler. Hvis jeg forteller hva som skjedde tror han vel jeg er gal. "Altså, det skjedde noen problemer, og nå er jeg ute i skogen alene". Det sistse mumler jeg. "Så, ja, jeg er ny her. Jeg visste ikke at det bodde folk rundt her". Jeg ser rundt meg, men det er jo bare masse trær. Trygve begynner å le litt. "Det var ikke akkurat det jeg mente, men familien min bor ikke så langt vekke herfra". Øyenbrynene mine trekkes sammen. Familien hans? Er det bare et triks for å få meg hjem til han? Jeg studerer han fra topp til tå. Han ser jo ikke så gammel ut. Rundt min alder kanskje? Det kan vel ikke være noe gale med han. Han ser ikke ut som en farlig person.

"Familien din?" spør jeg og ser nøye på han. "Ja, foreldrene mine, broren min og søsteren min". Han gir meg et lite smil. "Greit, jeg kan sikkert bli med". Jeg går bort til han. "Flott, bare følg etter meg," sier han og begynner å gå. Jeg sier ikke noe annet, bare følger stille etter.

"Så, hva skjedde egentlig mellom deg og foreldrene dine?" Trygve ser bort på meg. Jeg møter ikke blikket hans. "Altså, ehm," jeg sukker og trekker på skuldrene. Hva skal jeg si? Hvis jeg sier det som faktisk skjedde, kommer han til å tro at jeg er gal. "Alstå, det som skjedde var at," jeg kremter og later som jeg må hoste. Finn på noe Sofie! "Vi skulle lage middag, men jeg sovnet før middagen og da jeg våknet var jeg plutselig alene," sier jeg og nikker. Trygve trekker øyenbrynene sammen. "Ok? Så de bare forlot deg?" Jeg nikker og ser vekk. "Ja, altså, vi hadde en liten krangel, og far startet på middagen mens jeg var inne i telte. Jeg må visst ha sovnet, og da jeg våknet var alt borte". Jeg ser bort på Trygve. Det virker ikke som at han tror meg, men lar det går. I stedet begynner han å snakke om familien sin.

"De er utrolig koselig, og jeg tror de vil ta godt i mot deg. Så kan du låne en telefon eller noe for å ringe hjem til familien din hvis du vil". Trygve gir meg et litt trøstende smil. "Tusen takk!" Han bare nikker til meg.

Vi har gått nå i sikkert 30 minutter. Trygve sa at han bodde ikke så langt vekke herfra. 30 minutter med gåing virker ganske langt for meg, men av en eller annen rar grunn er jeg ikke sliten. Tenk hvis han bare fører meg lenger inn i skogen og skal drepe meg. Jeg smugtitter bort på han, men det virker ikke som at er den typen. Håret hans er kort og blondt. Øynene er denne rare kombinasjonen av grønn, blå, grå og brun. Det virker ikke som at han vil drepe meg. Jeg ser ned på lommene hans. Det er ingen hint til kniver heller. Lommene er alt for små til at det kan være et våpen i dem. Siden han har på seg en langermet stram grenser, hadde man sett hvis han hadde gjemt noe der også.