En av dem

Bosted

Etter en liten stund drar Theo seg ut av klemmen. "Sofie?" Jeg løfter blikket opp på han. "Ja?" spør jeg. "Du vet at du kan bo hos oss". Jeg gir han et lite smil. "Ja, men jeg skal alltid klare å finne et sted. Ikke tenk på det," sier jeg. Han trekker øyenbrynene sammen. "Sikker?" Jeg nikker. 

Plutselig hører vi et ulvehyl. "Jeg må visst gå," sier Theo. "Åja, ok, vi snakkes senere?" Jeg ser usikkert på han. "Ja, selvfølgelig!" svarer han og gir meg en rask klem. Så begynner han å løpe mot ulvehylet. 

Jeg setter meg ned på en stein. Hvor skal jeg bo? Jeg kan ikke bra dra til Knut og spør om jeg kan bo hos dem. De er vel litt irriterte på meg fordi jeg bare forlot dem. Jeg kan ikke tro at jeg bare forlot dem. Eller, de mente jo at jeg burde dra til foreldrene mine. Jeg sukker. De advarte meg jo mot Ducibus, men jeg hørte ikke på dem. Jeg biter meg svakt i leppen. Hvorfor må jeg kjenne meg tørst akkurat nå? Jeg var jo ute og jaktet for ikke så lenge siden.  

Jeg reiser meg opp og lukter. Vinden kommer fra Nordvest. Jeg begynner å løpe. Så stopper jeg opp og ser opp. Det er nå jeg legger merke til at det er kveld. Solen er vekke, og himmelen er et teppe full av stjerner. Jeg lukker øynene og konsentrer meg om lydene rundt meg. En hjort har stoppet opp og drikker vann fra en liten putt. Den kan ikke være langt vekke fra meg. Jeg løper mot den, men stopper noen metre fra den. Den løfter hodet og ser opp på meg. Jeg setter meg ned på huk. Hva har jeg blitt til? Hjorten senker hodet og fortsetter å drikke uten å bry seg om meg. Før den får løftet hodet igjen, har jeg bitt det i halsen og ligger oppå det. Jeg reiser meg opp og ser ned på det. Giften min spres i kroppen, og snart ligger det livløst på bakken. Jeg drikker opp blodet. Det er ikke det beste jeg vet, men jeg har ikke jaktet på så mye mer enn hjort. 

Når alt blodet er drukket opp, begynner jeg å løpe. Jeg stopper opp og setter meg på en stein. Trenger jeg et sted å bo egentlig? Vampyrer sover jo ikke. Jeg kan jo bare løpe rundt i verden. Oppleve alt jeg aldri har fått opplevd, Eiffeltårnet, pyramider i Egypt, Mekka, den forbudte by og den kinesiske mur, Big Ben, det skjeve tårnet i Pisa. Det er så mye i verden å oppleve, men samtidig lever jeg i evighet. Så jeg kan besøke det når som helst, egentlig. 

Plutselig hører jeg skritt bak meg. Jeg lukker øynene og kjenner energien til personen, Knut. Han står bak meg uten å si et ord. Ikke engang en liten bevegelse. Jeg sukker et lydløst sukk. Hva er det han vil? Hvordan fant han meg? 

"Sofie?" sier han til slutt. "Ja," svarer jeg uten å snu meg "Kan jeg få snakke med deg?" Jeg nikker. Han kommer og setter seg ved siden av meg. "Ducibus besøkte oss tidligere i dag," starter han. Vi ser ikke på hverandre, bare rett fram mot skogen. Jeg svarer ikke. "Vi er ikke sinte eller irriterte på deg," sier han når han fortstår at jeg ikke har tenkt å svare han. Jeg snur hodet mot han og trekker øyenbrynene sammen. Hvordan visste han at jeg trodde det? "Ducibus sa at du ikke hadde noe sted å bo lenger. Så sa de at de ikke trodde du ville kommme til oss fordi du sviktet oss". Jeg sukker. "Det er jo sant. Jeg sviktet dere på en måte," mumler jeg. "Ja, men vi sviktet deg også. Du advarte oss mot foreldrene dine, men vi bablet i vei om at du kanskje burde dra hjem til de". "Ja, men dere advarte meg mot Ducibus, men gjett hvem jeg bodde hos". Jeg himler smått med øynene. 

Det blir stille mellom oss. Til slutt sier Knut; "Du vet at du alltid er velkommen hos oss". Jeg gir han et smil. "Tusen takk, dere er så hyggelige mot meg." Han gir meg en liten klem. "Så?" sier han og reiser seg. Så strekker han hånden ut mot meg. "Skal vi gå?" Jeg nikker og smiler stort. "Jeg vet ikk hvordan jeg skal takke deg," sier jeg og reiser meg, men han bare rister på hodet og smiler. " Du er en del av familien, Sofie! Du trenger ikke å takke meg". 

Nytt kapittel i dag❤️

Jeg skal på jobb i morgen😅

Tenk at sommerferien snart er slutt 😔

Om 2 uker har jeg vært på min første skoledag😱