En av dem

Bestevenner for ...

"Theo? Hva gjør du her?" spør jeg og går mot han. Han har på seg en løs grå singlet og noen avklippet dongerishorts. "Foreldrene dine," sier han med et stort sukk. Han tar et stort innpust. Jeg kan se at det har skjedd noe. "Hva har skjedd?" Jeg tar flere skritt mot han. Han lukker øynene og rister sakte på hodet. Pusten hans er tung og høy. "Theo?" Stemmen min er nesten lydløs. Jeg er redd for hva som har skjedd. Theo har aldri oppført seg slik rundt meg. 

"Sofie," sier han uten å åpne øynene. Jeg tar et skritt bakover. "Ja?" Han sier ingenting. "Theo, du skremmer meg. Hva har skjedd?" "Foreldrene dine," sier han høyt og åpner øynene. Øynene hans er mørke. Jeg svelger en klump i halsen. "De," han stopper. Det er som om han ikke klarer å si det. "Please Theo, du skremmer meg". "De drepte," han stopper igjen. Jeg tar hånden foran munnen. "Mor," hvisker han og puster et stort innpust. Tårer samler seg i øyekroken. De har drept Hilde? Hvordan? Hvorfor? "H-H-Hvor-Hvordan?" Stemmen min er ustødig. Jeg klarer ikke å se klart. Ta deg sammen, Sofie! Det er Theo som må få trøsten. Ikke tid til å tenke på deg selv. Jeg fokuserer på Theo. Plutselig begynner hendene hans å skjelve. Etterhvert bygger det seg opp til hele kroppen. Kontrollen! Han mister kontrollen. "Sofie! Gå bakover!" skriker Theo. Jeg går bakover uten å flytte blikket fra han. Hårene på kroppen vokser. Transformasjonen går så raskt at det er nesten er umulig å se det skje. En ulv står foran meg. Han knurrer høyt og ser på meg. Han klarer ikke å hente seg selv inn. Kontrollen jeg trodde han aldri ville miste, har han mistet. Han begynner å løpe mot meg og skal akkurat til å kaste seg over han, men Olav hopper på han og kaster han inn i et tre. "Løp!" skriker han. Jeg rister svakt på hodet og går bort til Theo i stedet. Theo krymper seg sammen. Jeg biter meg svakt i leppen. Han kommer seg opp på alle 4 og halter inn i skogen. Jeg ser på Olav. Han ser allerede på meg. 

Til slutt kommer Theo haltende tilbake. "Dere forstuet den ene foten og 2 av ribbeina min!" sier Theo surt. "Det var jo din egen feil," sier Olav spydig. "Hvordan kan det være min egen feil?" Theo ser frekt på Olav. "Det var jo du som kastet deg på meg," sier jeg så rolig som mulig. "Kanskje fordi foreldrene dine drepte moren min," sier han skarpt mot meg. "Åja, så derfor skal jeg få svi for det?" sier spydig tilbake. "Kanskje vi ikke burde være venner lenger!" skriker Theo mot meg. "Theo! Please, jeg mente ik," lenger kommer jeg ikke. "Nei, ikke noe please! skriker han og prøver å løpe inn i skogen igjen. "Theo, please!" roper jeg, men det er allerede for seint. Han har forsvunnet inn i skogen. 

Jeg sukker. "Sofie," sier Olav. Jeg ser opp på han. Selv om jeg ikke leser tankene hans, vet jeg allerede hva han kommer til å si. Vi ser på hverandre en god stund. Setningene jeg tror skal komme, kommer aldri, men det er jeg glad for. Av og til er Olav så forståelsesfull. "Takk," hvisker jeg og drar han inn i en klem. Olav klemmer meg hardt tilbake. Hva skal jeg gjøre nå da? Theo er, eller var min beste venn. Han hjalp meg gjennom alt, både tykt og tynt. 

"Sofie?" spør Olav og drar seg ut av klemmen. Jeg ser på han. "Hvorfor er Theo så viktig for deg?" Jeg ser i bakken. "Han var min beste venn," starter jeg. "Og min eneste venn," mumler jeg. "Vi var gjennom alt sammen. Jeg husker ennå første gang vi møttes. Det var i barnehagen. Jeg satt alene på en benk og så på alle andre som lekte. Foreldrene mine hadde gitt meg streng beskjed om at jeg ikke skulle gå bort til noen, men vente til noen kom til meg," sier jeg. "En dag kom Theo og satte seg ved siden av meg. Vi begynte å snakke litt sammen og fant ut av at begge var alene og at vi kunne være venner". "Vet du om han var varulv da?" spør Olav. Jeg rister på hodet. "Nei, jeg tror ikke han var varulv da," sier jeg. "Hvordan reagerte foreldrene dine da?" "Jeg fortalte jo selvfølgelig om Theo da jeg ble hentet. Foreldrene virket ganske gladet for at jeg hadde funnet meg en venn, men samme kveld fikk jeg bare ikke sove. Jeg vet faktisk ikke hvorfor. Så jeg gikk til trappen for å rope på dem, da jeg overhørte samtalen de hadde. De snakket om hvor dumt det var at jeg hadde funnet en venn, og det såret meg utrolig mye. Spesielt fordi jeg var så ung. Dagen etterpå sa jeg det til Theo. Jeg sa alt jeg hadde hørt. Han ble litt trist, men så sa han at vi kunne jo være venner uten at foreldrene mine visste om det". Jeg begynner automatisk å smile av det. "Vi var bestevenner i barnehagen, og rett før foreldrene mine hentet meg, sa vi ha det og gikk hver vår vei," sier jeg. "Hvor lenge klarte dere å holde det hemmelig da?" spør Olav. Jeg ler en kort latter. "Ikke så veldig egentlig. Vi begynte i samme klasse på barneskolen," sier jeg.

Endelig nytt kapittel :-)

Jeg tror ikke jeg skal skrive en unnskyldning engang...

Håper dere liker det <3