En av dem

Søt?

De neste dagene var like kjedelige som jeg hadde forventet. Vi fulgte med på verden, og fikk besøk av en del vampyrer. Og selvfølgelig var jeg på jakt.

"Sofie, imorgen skal vi møte varulvene," sier Johan. Jeg nikker samtidig som jeg ser på han. "Jeg lurer på hvordan hun takler det. Vi skal jo møte varulvene som heter Oliversen. Hvis det er de hun kjenner, kommer de til å forstå at hun er en vampyr, i alle fall med de øynene". Jeg trekker øyenbrynene sammen.  "Johan?" spør jeg forsiktig. "Ja, er det noe gale?" spør han og ser på meg. "Ehm, hva mener du med øynene mine?" spør jeg. Han gir meg et lite smil. "Du leste tankene mine". Jeg gir han et lite nikk. "Vel, når du er nyfødt blir øynene dine knall røde, og dine har ennå ikke blitt gylden brune eller mørke brune," forklarer han. Jeg tenker tilbake på Olivia. Øynene hennes har vørt røde, og hun er jo ikke nyfødt. 

"Men, -" Jeg får ikke si spørsmålet mitt før Johan avbryter meg. "Det er ikke kun nyfødte som får røde øyne," starter han. Av og til lurer jeg på om andre kan lese tankene mine. "Olivia har jo en kraft som trenger ganske mye energi. Derfor blir alt menneskeblodet hennes samlet opp for å bruke den energien, og jo rødere øynene blir jo kraftigere blir kraften". "Akkurat som da Thomas sa at han kunne bli med meg på jakt? Olivia fikk jo røde øyne da," sier jeg. Johan nikker. "Hvorfor ville hun skade meg?" spør jeg. Johan ser på døren, som om han er redd for at Olivia skal komme inn. Jeg følger blikket hans, men det er ingen der. 

Etter en liten stund sier han: "Thomas er veldig viktig for Olivia, og hun overhørte han snakke med Sigurd om deg". Jeg trekekr øyenbrynene sammen. "Meg?" Jeg har aldri hørt at noen har snakket om meg. "Ja, de snakket om at du var annerledes". Jeg kan ikke la være å smile. "Annerledes?" "De mente det på en positiv måte altså". Jeg nikker. "Da du møtte Thomas for første gang, bukket han?" Jeg biter meg svakt i leppen. "Ja, hvorfor gjorde han det?" spør jeg. "Alle i Ducibus er ganske gamle, vi blir jo ikke eldre i utseende eller i det psykiske, men vi peller ofte å telle hvor gamle vi er i menneskeår, og Thomas er 364 år. I det århundret han levde i, pleide de å bukke for å vise respekt og ære," sier han. Plutselig kommer jeg på at jeg neide. Betyr det det samme? "Og neing?" spør jeg. "Det betyr akkurat det samme, men bukking er for menn og neing er for damer, du neide til han sant?" sier han og smiler. Jeg kjenner varmen i kinnene. 

"Hva annet sa de om meg?" spør jeg for å få temaet over på noe annet. "Peder sa at du var søt, og Thomas var enig i det". "Søt?" Før, da jeg gikk på skolen var jeg den som alltid gjemte meg bak håret. Ingen la merke til meg untatt Theo. Han var den eneste vennen min, og nå sier Peder og Thomas at jeg er søt? 

Plutselig kjenner jeg smerte vokse. En ubeskrivelig følelse. I et sekund er alt bra, og i det neste sprer deg seg en forferdelig smerte gjennom kroppen. Knærne svikter under meg, og jeg faller. Jeg biter tennene så hardt sammen at jeg nesten er redd for å ødelegge dem. Øynene knipes igjen og i et sekund er alt svart. Så lyser synet mitt opp. Øynene mine sperres opp. "Theo ser på meg. Jeg blunker et sekund, og plutselig står en ulv foran meg. 2 ulver kommer opp ved siden av han, og uten at noen har fortalt meg det, vet jeg at det er foreldrene hans. På hver side av meg står det medlemmer fra Ducibus. Så får jeg et valg, drepe Theo eller forlate Ducibus".  

"Hører du meg?" "Sofie?" "Går det bra med deg?" Alle står rundt meg. Jeg flakker litt med blikket. En stor klump former seg i halsen. "Jeg tror ikke det er så lurt at jeg blir med for å møte varulvene," sier jeg lavt. "Sofie, forklar meg hva som skjedde akkurat nå," sier Johan og setter seg på huk. "Skjer dette ofte?" Jeg svelger. "Altså, når det kommer en fare ser jeg den, som oftest. Men jeg får så vondt i hele kroppen, spesielt der foreldrene mine bet meg". Jeg ser på alle øynene. "Men, altså smerten går vekk," sier jeg raskt når jeg ser uttrykkene i fjesene deres. "Kan du vise oss hvor de bet deg?" spør Peder. Jeg trekker opp ermene på genseren og viser sirklene. 

Wow, nå er det lenge siden sist....😥

Jeg føler jeg hele tiden skriver unnskyldinger, men alt jeg har skrevet er sant altså! 💚

Så unnskyldingen min nå er at det er så fint vær!☀️ Jeg kan bare ikke være inne og skrive i dette fine været. Og imorgen skal jeg reise og da er jeg bort helt til 18. juli, men jeg kan prøve å skrive om kveldene. 😉💕