En av dem

Møte med Ducibus

«Vi må ned!» sier Trygve brått. Selv om det kommer veldig uventet, er jeg klar med en gang. Jeg går til og med foran Trygve ned trappene. Han er ikke langt bak meg, men jeg kom meg raskere til trappene enn det han gjorde. «Anna!» Trygve legger en arm over skulderen hennes. «Hva så du?» Olav setter seg på huk foran henne. «Maria,» mumler hun lavt. «Jeg er her,» sier jeg og kommer helt bort på henne, selv om jeg er ganske sikker på at hun egentlig svarte på spørsmålet til Olav. «De kommer og tar henne». Anna sin stemme er tung, og det høres ut som hun sliter med å puste. Plutselig sprer det seg en smerte i kroppen min. Jeg faller ned på knærne og tar hendene rundt min egen kropp.

<5 personer står plutselig foran meg. Klærne deres er svarte, og alle har på seg hetter som skjuler fjesene> 

Jeg begynner å puste tungt. Øynene klarer ikke å fokusere, og stemmene er som ekko. «Sofie?» Jeg kan høre flere si navnet mitt, men jeg vet ikke hvor de kommer fra. «Går det bra?» Stemmen til Trygve er skarp. Den er rett ved meg. Jeg snur meg mot stemmen, og får se noen utrolig bekymret øyne, Trygve sine øyne. «Hva så du?» spør han. Jeg blunker et par ganger før jeg svarer. «Det var 5 personer med svarte klær på seg. Jeg klarte ikke å se fjesene deres». «Knut, det er Ducibus». Kirsten snakker med en rolig stemme i forhold til alle de andre. Det virker som at de er stresset over noe. Jeg ser bort på Anna. «Ånei, nå kommer de for å ta henne!»

«Hei!» Jeg snur meg. Det står 5 personer, akkurat som i synet mitt. De har på seg svarte kapper. «Du må være den nyfødte?» sier han ene. Jeg nikker et lite nikk. «Sofie,» fortsetter han akkurat som om vi har møtt hverandre flere ganger. «Ta et skritt fram, er du snill». Han sier det samtidig som han tar et skritt mot meg. Jeg ser bort på Olav, og han bare nikker framover som et hint på at jeg skal gå framover. Jeg går nølende helt bort til han. «Gi meg hånden din». Han tar hånden sin fram med håndflaten opp. Selv om jeg ikke forstår hva han mener, legger jeg hånden min i hans. Han tar et bedre tak i hånden min. «Hmm, rart, jeg kan ikke se noe,» sier han og ser nøye på meg. Jeg snur meg mot Knut. Hva skal jeg si? Hva skal jeg gjøre? «Du kan gå tilbake til plassen din,» mumler han og slipper hånden min. Jeg går stille bort til Trygve. Han plasserer hånden sin på ryggen min og stryker meg forsiktig.

«Forklaring, jeg trenger en forklaring,» han flytter blikket fra Knut til Kirsten, og tilbake på Knut igjen. «Min sønn, Trygve,» begynner Knut og peker på Trygve. «Fant Sofie i skogen. Hun var veldig forvirret og visste ikke hva som hadde skjedd. På denne lille tiden hun har vært hjemme hos oss, har vi funnet ut av at hun har krefter som dere». «Og hvilken kraft har hun?» En jente som kanskje er 15 eller 16 år spør. Hun er den eneste jenta av de 5 personene. Var det henne de advarte meg mot?

«Rettelse, hvilke krefter. Hun har flere, noe som er veldig sjeldent,» sier Olav. Mannen som holdt hånden min nikker. «Hvilke krefter er det da?» Han ser på meg. «Jeg kan lese tanker, få andre til å føle smerte, tror jeg, og se farer som kommer. Også tror jeg at andre ikke kan lese tankene mine,» svarer jeg. «Du er visst imun mot andre ja. Du kan ikke lese tankene hennes, Trygve?» Trygve rister på hodet. «Og jeg kan ikke se fortiden din. Hva med Olivia?» Mannen snur seg mot jenta. Jeg ser også på henne. «Nei, dere kan ikke gjøre det!» Trygve dytter meg bak han og stenger meg for jenta. «Smerte,» mumler jenta.

Plutselig står Trygve på tærne. Han strammer alle musklene i kroppen, og det ser ut som han ikke får puste. «Stopp!» skriker jeg og tar tak i hånden til Trygve. Jeg ser på han med bekymret øyne. «Trygve! Går det bra?» Han begynner å puste tungt, men det virker ikke som han er i så stor smerte. Jeg ser bort på jenta. «Hva er vitsen med det?» spør jeg og ser irritert på henne. «Olivia? Har du ennå smerten på Trygve?» Hun nikker uten å ta øynene vekk fra Trygve. Jeg stiller meg foran Trygve slik at Olivia ikke kan se han. «Jeg hadde det på full styrke, Trygve skulle lagt uten pust, men det gjorde han ikke,» sier hun. «Hun må være imun mot andre, og ha styrken til å gjøre andre imun». «Olivia, prøv å gjøre det på henne». Jeg kan kjenne alle blikkene på meg. Jeg ser på Olivia. Hun ser på meg. En rødfarge sprer seg i irisen. Det ser ut som hun bruker linser. En ubehagelig følelse sprer seg i kroppen. Selv om jeg ikke ser bak meg, vet jeg at alle ser på meg.

"Ha!» sier mannen og klapper et høyt klapp. «Dette er helt utrolig,» fortsetter han. «En vampyr med de mektigste kreftene, både å lese tanker, se framtiden, få andre til å føle ting, imun mot andre krefter. Det er helt utrolig! Kan du prøve å gi Lina smerteillusjon?» Jeg nikker og ser på Lina. «Iiiiiii,» skriker hun og tar seg til hodet. Jeg stopper med en gang. «Hvordan er det mulig?» sier hun og retter på kåpen sin. «Og hun har kun vært her i noen få timer?» Kirsten nikker. «Hvis dere finner ut av noe mer, gi lyd». Det er det siste de sier før de forsvinner.

Heia! 😊💜
Jeg burde virkelig oppdatere oftere, men jeg har så dårlig tid! 🙄😩
Jeg ønsket virkelig at jeg kunne stoppe alt rundt meg for å gjøre ting, for så å starte tiden igjen.🕐🕓🕕🕖🕗
Jeg har ikke fått tid til å lese gjennom kapittelet, så håper at det ikke er for mange skrivefeil 😬🤷‍♀️