En av dem

Familie problemer

Vi sitter og ser hverandre inn i øynene. Fugler kvitrer over oss, ellers er det helt stille. Øynene hans er så vakre, og det føles som at han kan se rett inn i sjelen min. Plutselig lukker han øynene sine. Kroppen hans kommer nærmere og nærmere min. Automatisk lukker jeg også øynene. Leppene hans treffer mine. Han kysser meg! Jeg kjenner at leppene hans beveger seg vekk fra meg. Kysset varer ikke lenge, men det går en varm følelse gjennom kroppen. Jeg åpner øynene og ser inn i øyne hans. Øynene stråler, og smilet hans er stort. Jeg kan heller ikke annet enn å smile.

«Kom hjem,» hvisker han. Smilet mitt forsvinner og jeg bryter øyekontakten. «Hvorfor det?» mumler jeg. Jeg ser ned på noen maur som går på en rekke. «Fordi, du er en del av familien,» sier han og stryker meg forsiktig på ryggen. En varm følelse går gjennom kroppen. Argh, hvordan klarer han å gi meg denne følelsen? Jeg reiser meg opp og tar et par skritt vekk. Deretter snur jeg meg mot Trygve. «Første mann hjem da!» sier jeg plutselig og begynner å løpe hjemover. Jeg kan høre at han roper at det er feigt, men løper etter meg. Vinden blåser håret mitt bakover, og selv om jeg løper utrolig raskt er alt så klart. Jeg kan se edderkoppen som lager spindelvev mellom to trær, eller ekornet som hopper fra tre til tre for å finne kongler.

Plutselig bråstopper jeg. Huset er noen meter fra meg. Trygve kommer opp ved siden av meg. «Kom,» sier han og tar hånden min. Jeg kan ikke annet enn å følge etter. «Vi er hjemme,» roper Trygve når vi kommer inn. «Sofie, godt å se deg,» sier Olav. Han kommer og gir meg en klem. Jeg klemmer tilbake. Kroppen hans er stor i forhold til min, og jeg føler at jeg blir begravet i hans varme armer. «Heia,» Kirsten gir meg en kort klem. Hvor lenge var jeg egentlig vekke? Det var ikke så lenge? «Godt å se deg igjen,» hvisker Knut mens han gir meg en klem. De gjør det bare for at jeg skal føle meg som en del av familien.

Plutselig sprer en smerte seg i kroppen. Jeg biter tennene sammen for å ikke skrike, men knærne svikter og jeg faller.

<Din feil, alt er din feil! 5 forskjellige veier og 5 forskjellig personer, Knut, Kirsten, Anna, Olav og Trygve. De snur ryggen mot meg og går hver sin vei. Min feil>

Jeg blunker med øynene og tar et dypt innpust. Alt kommer til å bli min feil. Familien kommer til å gå i oppløsning bare på grunn av meg. «Sofie?» Jeg snur meg mot Trygve. «Hvilken fare er det?» spør han og ser bekymret på meg. Jeg svelger en stor klump i halsen. «Ingenting,» klarer jeg å presse fram. «Det er en fare,» Olav ser på meg. Jeg vet at han kan føle uroen hos meg, men de kan bare ikke vite det. «Det er ingenting,» sier jeg og reiser meg. «Sofie, det er en fare. Du må si hva det er slik at vi kan løse den sammen». Knut ser nøye på meg. «Løse det sammen som en familie,» legger han til. Jeg svelger enda en klump. En familie som ikke kommer til å være en familie så veldig lenge bare på grunn av meg. «Kan jeg snakke med deg alene?» Jeg ser bort på Knut. Han nikker og forsvinner inn på kjøkkenet. Jeg følger etter.

«Er det noe gale?» Knut setter seg på en av stolene. Selvfølgelig er det noe gale. Jeg svelger en stor klump i halsen. «Familien går i oppløsning, og alt er min feil,» sier jeg og ser vekk. Jeg vil ikke engang sette meg på en av stolene. Det virker så feil å sette seg. «Hvordan kan det være din feil?» Jeg sukker og tilbake på Knut. «Jeg vet ikke, men synet mitt sa i hvert fall det,» mumler jeg. «Sofie, familien kommer ikke til å gå i oppløsning. Det er som Anna sa, framtiden forandrer seg». Jeg nikker et lite nikk. «Men var det ingen hint til hvorfor det var din feil?» Jeg rister på hodet. «Synet mitt sa ingenting om det. Det eneste jeg så var at dere sto foran hver deres dør, også sa dere at det var min feil før dere gikk». Jeg sukker. «Jeg kan vel tenke meg at Anna forlater familien fordi jeg kommer tilbake, men jeg vet ikke med dere andre,» mumler jeg. Så kommer jeg plutselig på en idé. «Hva om jeg bare forlater dere, og vi later som at jeg aldri har vært her? Da vil ikke familien gå i oppløsning,» sier jeg og ser opp på Kut. «Og hvor skal du være da?» Han løfter et øyenbryn. Ja, sant nok. Hvor kan jeg være? «Ehm, altså, jeg kunne vært hos Ducibus». 

Knut reiser seg brått opp. «Ducibus er ikke det rette valget, Du trenger en ekte familie, Sofie. En familie som kan hjelpe deg med problemer, en familie som ikke lyver». Han kommer helt bort til meg og gir meg en klem. «Som hvem da?» mumler jeg i klemmen. «Oss,» hvisker han og drar seg ut av klemme. Vi ser på hverandre. «Hvorfor er det egentlig så viktig å ha meg i familien? Trygve bablet om at dere trenger meg». «Sofie, du er allerede en del av familien. Vi trenger deg nødvendigvis ikke, men siden du er en del av familien er det ikke rettferdig at du må forlate den». Han gir meg et smil. «Og jeg burde vel kanskje ikke si dette, men Trygve har begynt å like deg ganske mye». Jeg må le litt og tenker på kysset vårt. Jeg tror nok jeg har lagt merke til at han liker meg. «Men Knut, tenk hvis alt er min feil, altså at familien går i oppløsning,» sier jeg og trekker øyenbrynene sammen. «Tenk positivt, det kommer ikke til å skje». Jeg bare nikker, men jeg klarer bare ikke å tenke at det i ikke kan være min feil. «La oss gå ut til de andre». Knut legger en arm på ryggen min, og vi går ut i stuen hvor alle står og snakker sammen.

Knut går bort til Kirsten, og jeg går bort til Trygve, «Hva var det?» spør han og ser først på meg, deretter på Knut, og til slutt på meg igjen. Før jeg får tenkt ut noe å si, sier Knut: «Det var ingenting». Jeg er egentlig ganske glad for at han sier det. Det er ikke akkurat kjekt å ha hemmeligheter for familien, men jeg vil heller ikke fortelle hva jeg så i synet mitt. «Ok,» sier Trygve enkelt, noe jeg også er ganske glad for. «Vi tenkte å dra på jakt, altså jeg, Trygve og Olav, blir du med?» Kirsten ser på meg. Jeg nikker og smiler. «Da skal vi på jakt!» sier Olav glad og kaster den ene hånden i været. Jeg kan ikke annet enn å le. 

Da var påskeferien ferdig😕