En av dem

Fra menneske til vampyr

"Vi kan dra nå," sier Theo til Knut. Jeg ser opp fra en bok jeg har funnet. "Nei, du har ennå et utrolig kraftig slag. Hvis du overbelaster deg selv, kan du besvime". "Men jeg skal ikke dra alene! Sofie kan hjelpe meg". Knut sukker. "Bare vent noen dager til så jeg er 100 % sikker at du er frisk". Theo og Knut har diskutert i flere timer. Jeg sitter mellom dem og leser i en bok.  

"Men tenk hvis Ducibus kommer og tar Sofie? De gjør det sikkert uten å tenke, og da er det for seint," Theo hvisker det siste. Knut sukker. Jeg kjenner at en liten klump vokser i halsen. Theo har rett. Ducibus kan bare storme inn i dette rommet og drepe meg på 1 sekund uten å tenke over handlingen. De har ikke medfølelser, eller følelser gjenerelt. "Jeg kan dra alene," sier jeg og reiser meg opp. "Nei!" Knut tar hånden min og drar meg ned i sofaen igjen, "Sofie, det er alt for farlig," han snakker litt roligere. "Jeg kan bli med," sier Olav og gir meg et lite smil. Knut snur hodet mot Olav, tilbake på meg og tilbake til Olav. "Olav, please," stemmen til Knut er lav. "Slapp av, det er vel ikke så farlig?" "Jo, Theo er varulv, og han skadet seg kraftig!" "Jeg klarer meg," sier Olav. "Eller så kan jeg bli med," Anna kommer inn i stuen. Hun har to små musefletter. Jeg ser på henne med nesten åpen munn. Hun? Vil hun bli med? Hun smiler til meg. Jeg snur meg mot Knut. Han ser på Olav. Ikke et ord kommer ut. Han nekter ikke. Hvorfor nekter han ikke? Er ikke Anna like viktig for han? Er det fordi Anna kan se i framtiden? Har hun fortalt alle de andre noe som de ikke kan fortelle meg?"Jeg kan ikke nekte Anna, hun er fri," hører jeg Knut tenke.  

Fri? Hva mener Knut med at hun er fri? Er hun gammel nok til å bestemme selv? Har hun vært vampyr lenger enn Olav? "Olav kan jo bli med?" sier jeg og ser på Olav. "Hvorfor ikke jeg?" Jeg snur hodet mot Anna. Hun har lagt armene i kryss over brystet og hever det ene øyenbrynet. "Nei, altså, Olav tilbø først også tenkte jeg vel, første man til mølla, eller, ja," sier jeg lit usikkert. "Ja vel da, her tilbyr jeg å hjelpe, også klarer du ikke å si at du ikke vil ha hjelpen min en gang," sier hun irritert og tramper ut av rommet. Har jeg gjort noe gale nå? Jeg ser bort på Knut, men han bare trekker på skuldrene. "Jeg burde kanskje gå og snakke med Anna," sier Olav og reiser seg. Jeg gir han et lite nikk. 

"Knut?" "Mhm?" Han ser ikke opp fra avisen. "Hva mener du med at Anna er fri?" spør jeg forsiktig. Han gir meg et lite smil. "Du leste tankene mine". Jeg nikker. "Det er en laaang historie," sier han samtidig som han legger avisen på bordet. "Vel, det virker som at vi skal være her i noen dager, så jeg har tid," sier jeg.  

"Du vet at jeg har adoptert Olav og Trygve," begynner han. "Ja, og Anna vel?" sier jeg mer som et spørsmål. Knut rister på hodet. "Nei, Anna dukket bare opp. Hun var en ensom vampyr, også fant hun oss og hang seg på oss," sier han. "Men det var jo ikke så lang historie," sier jeg. "Jeg har nettopp startet. Det var bare en kort innledning til hele historien," Knut setter seg bedre til rette. 

"Jeg egentlig ikke adoptert Trygve og Olav. Jeg har skapt dem og Kirsten. Kirsten holdt på å dø og ble lagt inn på sykehuset. Hun hadde visst løpt fra noe eller noen også falt utenfor en klippe. Sykepleierne hadde ingen håp for henne, så de sendte henne til likhuset. Da jeg så henne, kunne jeg høre at hjertet hennes dunket sakte, men sikkert". Han stopper opp og ser på meg. "Men hva løp hun fra?" Knut rister på hodet og legger en finger foran munnen. "Kirsten vil ikke snakke om det. Jeg har prøvd å spurt, menn hun vil ikke snakke om det". Jeg nikker sakte. "Men hva med blodet hennes? Ville du ikke drikke det?" spør jeg videre. "Nei, jeg visste at hvis jeg klarte å redde henne, ville hun bli min for alltid. Hun var, og er, den vakreste kvinnen jeg noen gang har sett". Jeg begynner å smile litt. Det må være påtrykt kjærlighet. 

"Uansett, det samme skjedde med Trygve og Olav, bare at de ikke falt utenfor et stup," fortsetter han. "Hva skjedde med dem?" "Olav ble mobbet på skolen. Folk sparket og slo han fordi," Knut stopper opp. "Hvorfor? Hvorfor mobbet de han?" spør jeg. "Folk slo og sparket Olav fordi folk er dumme. De hadde absolutt ingen grunn. Olav hadde ikke gjort en ting mot noen. Han var en vanlig gutt som var litt sjenert". Jeg kjenner en klump vokse i halsen. Stakkar Olav! "En dag tålte ikke kroppen mer. Da en av mobberne sparket han, mistet han nesten pusten. Han begynte å hoste opp blod og ble innlagt på sykehuset". Jeg svelger en klump. "Olav ble slått og sparket i flere måneder for ingen grunn," Knut hvisker. "Er det derfor han kan føle hva andre føler? Fordi han hadde det vondt hele sitt menneskeliv?" spør jeg. Knut nikker. "Hva med Trygve?" "Han ble også mobbet, bare at mobberne ikke slo og sparket. De baksnakket han hele tiden, og gjorde det slik at han kunne høre det". "Vent litt? Mobberne snakket stygt om Trygve foran han?" Knut nikker. "En dag snakket noen av mobberne om han og familien hans. Trygve har ikke hatt et veldig godt forhold til foreldrene sine. Han slengte fra seg alt han hadde og skulle løpe vekk. Dessverre kom han ikke lenger enn 2 gater vekke fra skolen før en bil kjørte på han". Jeg biter meg svakt i leppen. Vi blir stille. 

"Hva med Anna?" spør jeg. "Familien min skulle ut og jakte. Da vi møttes for å gå hjem, kom Anna. Først gjemte hun seg og fulgte etter oss. Jeg brydde meg ikke så mye fordi hun så veldig sjenert og redd ut. Da vi kom hjem, sendte jeg Kirsten, Olav og Trygve inn. Jeg fikk snakket med Anna, og hun fortalte at hennes skaper hadde forsvunnet. Hun fortalte også at hun hadde lett i flere uker, men at han bare hadde forsvunnet i løse luften". "Men hvem hadde skapt henne?" spør jeg. "Da Anna var liten jente bodde hun hos moren og faren sin. Hun begynte å fortelle om en mann hun så. Hun sa at hun så denne mannen på rommet sitt og hvis hun så ut vinduet, men verken moren eller faren så denne mannen. De sendte henne til et psykolog-hus. Der fikk hun en haug av tabletter, og de festet henne til et bord hvor de undersøkte henne flere ganger til dagen. Hun fikk ikke gå hvor hun ville og maten var så næringsfattig at ingen klarer å overleve på det. Denne mannen som hun hadde sett hjemme, kom til dett psykologi-huset. Hun så denne mannen flere ganger og skrek etter hjelp. Hver gang hun skulle sove, sto mannen ved enden av sengen og så på henne. Hun skrek etter hjelp, men da psykologene og vaktene kom, var mannen borte". Knut tar en pause og ser på meg. Det er som å høre på en skrekkhistorie. "En dag sto mannen lit nærmere sengekanten. Dagen etterpå sto mannen ved siden av føttene til Anna, men ved siden av sengen. Dagene etter sto mannen nærmere og nærmere Anna. Hun var livredd, men hun visste at det ikke nyttet å skrike. Derfor forble hun stille. De siste dagene før hun ble vampyr, sto mannen redd ved hodet hennes. Han så på henne. Leppene beveget seg, men Anna klarte ikke å høre hva han sa. Natten hun ble vampyr, hørte hun hva han sa". Jeg svelger en stor klump i halsen. "Det hjelper ikke å skrike, det hjelper ikke å løpe, det hjelper ikke å fortelle, du får ikke hjelp, ingen vil hjelpe, ingen kan hjelpe, ingenting hjelper, ingenting hjelper, ingenting hjelper. Han sa det mens han lente seg ned mot henne. Flere ganger etter hverandre. Til slutt bet han henne". 

"Kan vi dra nå?" Jeg snur meg mot Theo. Han kommer inn og lener seg mot dørkarmen. "Nei, ikke helt enda," sier Knut. "Greit da," mumler Theo og går inn på kjøkkenet. "Sofie, blir du med på jakt?" Olav kommer gående inn fra kjøkkenet. Jeg nikker og reiser meg.  

"Skal vi jakte sammen eller møtes her?" "Vi kan jo jakte sammen". Han nikker og smiler. Vi begynner å løpe mot en rådyrflokk. Olav fanger en av de største hjortene, mens jeg tar et rådyr. "Har dere funnet noen spor?" Jeg ser opp fra rådyret mitt. "Om Trygve," avslutter han. Jeg slukker. "Ikke så mye," mumler jeg og begynner å suge ut blodet. Jeg har ennå ikke blitt helt vandt til smaken. "Vi fant noen fotspor oppe i nord, men de stoppet bare plutselig," sier jeg jeg. Olav nikker. Tenk hvis jeg ikke finner Trygve. Hva skal jeg gjøre da? 

Tenk at 2018 er over 😱

Vi snakkes i 2019 😉