En av dem

En del av Ducibus

"Vi er hjemme," sier jeg og går inn i stuen. Alle sitter helt stille. "Hei," sier alle. Jeg tar et raskt blikk over alle. Anna ser ikke så glad ut, men jeg prøver å ikke bry meg så mye. Olav smiler til meg, og jeg smiler tilbake før jeg flytter blikket videre på Knut. Han ser ikke på meg, men ser skrått ned i gulvet og tenker på noe, men jeg prøver å ikke høre tankene hans. Det er ikke rettferdig at jeg skal snike rundt og høre hva alle tenker. Jeg hadde i hvert fall ikke likt det. Til slutt flytter jeg blikket på Miranda. "Kan jeg snakke med deg alene?" spør hun samtidig som hun reiser seg. "Ja, selvfølgelig," sier jeg smiler. Det er noe i tonefallet hennes som får meg til å svelge en klump, men jeg prøver å ikke tenke på det.

"Du vet foreldrene dine?" spør hun forsiktig. Jeg nikker. "Ja, hva er det med dem?" "Jeg og Knut snakket med dem," hun stopper og ser reaksjonen min. Jeg prøver å ikke vise noe, men tror jeg mislykket. "Hva snakket dere om?" spør jeg med en så rolig stemme som mulig. "Vi snakket om en gutt, Kasper?" Jeg ser vekk. "Kasper," hvisker jeg og tenker på han. "Foreldrene sier at han blir helt gal når han ikke vet hvor du er, og de vet ikke hva de skal si til han," avslutter hun. Jeg flytter blikket mitt tilbake på henne. "Hva vil du at jeg skal gjøre med det?" "Jeg og Knut snakket litt sammen, og vi synes du kanskje burde gå hjem til foreldrene dine," huns nakket utrolig lavt. Som om hun er redd for at hvis hun sier det for høyt vil jeg bli sur på henne. Underleppen min begynner å skjelve. Jeg puster dypt inn. "Vil dere at jeg skal dø?" Jeg tar et par skritt bakover. Alt blir helt uklart. "De vil bare lure dere! Kasper er kanskje bekymret, men han er ikke typen som blir gal. Foreldrene mine vil bare få meg hjem og drepe meg!" Stemmen min blir høy. Jeg kan høre at døren bak meg går opp. "Hva er det som foregår her?" Olav og Knut kommer inn på kjøkkenet. "Kirsten vil at jeg skal dra hjem til foreldrene mine så de kan drepe meg". Nå er stemmen min nesten uhørlig. "Foreldrene dine vil jo ikke drepe deg, de er bare bekympret," sier Olav og kommer helt bort til meg. Jeg rister på hodet. "Ok, de er bare bekymret? Det er derfor de bet meg og forlot meg i skogen?" Jeg ser på Olav. Han åpner munnen, men jeg avbryter han. "Åja, eller det de sa i skogen? De spurte hvorfor jeg ikk var dø! Forstår dere ikke?" Jeg snur meg mot Knut og Kirsten. De står bare og ser på meg.

Jeg lukker øynene et sekund. Nei, nei, nei, dette kan bare ikke skje. Jeg puster dypt inn. "Unnskyld, jeg bare," jeg stopper og åpner øynene. "Unnskyld, jeg drar nå," mumler jeg og løper ut av kjøkkenet. Når jeg løper i stuen, tar jeg et siste blikk på Trygve og Anna, før jeg løper alt jeg har ut av huset.

Jeg løper og løper alt jeg har. Først etter 10 mil slakker jeg ned på farten. Jeg må langt vekk. Så lang at ingen i familien finner meg. De forstår ikke. De vil aldri forstå. Familien deres er perfekt, så kommer jeg og ødelegger alt. Jeg sukker og stopper. Nå må jeg ha kommet langt nok vekk fra dem. "Hva skal jeg gjøre nå da?" mumler jeg til meg selv. Jeg ser rundt meg og setter meg på en stein. Kan jeg høre tankene til de selv om jeg er så langt vekke fra dem? Jeg lukker øynene og fokuserer på Trygve.

"Sofie! Please si at du hører dette! Kom hjem! Foreldrene dine er etter deg. Du fortalte sannheten, de vil drepe deg! Anna så det komme! Har ikke du også sett det? Bryr du deg bare ikke? Please, Sofie! Kom hjem!" Jeg kan kjenne at tårer presser på. Hvorfor bryr Trygve seg om meg så mye? Han er så søt, men jeg kan bare ikke. Familien hans kommer til å bli ødelagt på grunn av meg. Jeg flytter fokuset mitt på Olav. "Sofie! Foreldrene dine er der ute et sted og venter på sjansen! Vil du bli drept?" Jeg rister svakt på hodet, selv om jeg vet at han ikke ser meg. Nei, jeg vil ikke bli drept, men jeg kan ikke være i den familien lenger.

"Vel, vel, vel," hører jeg en stemme si. Jeg snur meg, og sier uinteressert hei. "Hvorfor så lei?" Jeg rister på hodet og trekker på skuldrene. "Ingenting," sier jeg og prøver et lite smil. Han spør ikke noe mer om det. Istedet spør han: "Har du lært deg en ny kraft?" Han kommer og setter seg ved siden av meg. "Ehm," jeg tenker på kreftene mine. "Ja, jeg kan løfte ting ved å se på det, men kraften er ikke så mektig," sier jeg. "Kraften er mektig, du må bare lære den bedre". Jeg nikker bare. Ja, kanskje det. "Prøv å løfte den pinnen," fortsetter han og peker på en liten noen meter far meg. Jeg ser på den og løfter den sakte opp. "Konsentrer deg," sier Johan. "Prøv å legg den rolig ned nå". Jeg gir et lite nikk og beveger den sakte ned. Plutselig er det som om noe stopper i meg, og jeg mister kontrollen over pinnen. I stedet for at den blir lagt rolig ned, slenges den i et tre. "Jeg sa rolig," han ler en liten trillende latter. "Unnskyld, jeg mistet kontrollen," mumler jeg og ler en litt nervøs latter.

"Hvor er de andre?" Han ser rundt seg. Jeg biter meg svakt i underleppen før jeg sier: "Jeg trengte bare litt luft". Stemmen min er ustødig. Johan fanger blikket mitt. "Det er ikke så mart å lyve til en i Ducibus," hvisker han og lener seg litt mot meg. Jeg prøver å se forvirret ut, men gir opp med en gang jeg ser fjeset hans. "Alle i Ducibus vet hva som skjedde mellom deg og foreldrene dine, og familien til Knut og Kirsten," sier han. Jeg sukker. "Hvordan vet dere det? Jeg trodde du ikke kunne se meg?" "Jeg kan se alle rundt deg". "Men jeg forstår det ikke, hvordan kan Anna se hva som skjer med meg i framtiden, men Trygve kan ikke lese tankene mine og du kan ikke se meg? Olivia kan jo heller ikke gjøre noe mot meg. Jeg forstår det ikke," sier jeg og ser på Johan. "Altså, jeg, Trygve eller Olivia kan ikke gjøre noe mot deg fordi vi må," han stopper litt og tenker. "Vi må på en møte inn i hjernen din," sier han til slutt. "Anna ser selve kroppen din, og kropppen din er ikke imun mot noe, kun hjernen din". Jeg nikker, og fortsetter å spør: "Olivia gjør jo noe med kroppen, det jo ikke hjernen det går på, er det?" "Både Olivia og din kraft går på hjernen jo. Du sender smerte til noen av nervene i hjernen". "Hmm," sier jeg lavt og nikker. Interessant....

Det blir stille mellom oss, men jeg bryr meg ikke. Så alle de kreftene som vil skade eller gjøre noe med hjernen er jeg imun mot. Wow, det er jo helt fantastisk. Ingen kan gjøre noe som må gjennom hjernen min.

Johan bryter stillheten. "Du har altså ikke noe sted å bo nå?" Jeg rister på hodet. "Du kan bli med i Ducibus. Kreftene dine er utrolig sterke, og vi hadde trengt en til jente," sier han og dulter meg lekent i skulderen. Jeg ler en liten lattre, og sier et takk. "Kom da," Johan reiser seg og ser på meg. Jeg reiser meg. "Det er en liten løpetid, men det klarer du nok helt fint". Jeg gir han et smil før vi begynner å løpe.

Nytt kapittel i dag❤️
Hele denne uken har jeg 3 tentamener😞
Og neste uke det har jeg 2....😶
Og snart starter eksamensperioden....
Skole er veldig stress, visste du det? 🙁