En av dem

Jakt

Alle har satt seg i stuen. Ducibus dro for et par timer siden. Jeg hoster et lite host før jeg reiser meg opp. En urolig følelse sprer seg i kroppen. Hva er det som skjer? Jeg ser bort på Knut. Han ser allerede på meg. «Noen som er tørste?» sier Olav med en leken tone. Jeg ser bort på han. Tørst? «Ja, jeg tror nok det,» sier Knut. Jeg stryker tungen på tennene, og uten å tenke over det strammer jeg alle musklene i kroppen. «Da burde vi vel lære henne hvordan man jakter da,» sier Olav og reiser seg. «Hvem skal være med?» «Jeg blir med jeg,» sier Trygve og reiser seg. «Jeg og, føler meg litt tørst jeg også». Olav strekker på seg. «Og jeg blir med,» sier Knut til slutt. Jeg nikker.

Vi begynner å løpe ut i skogen, lenger vekk fra motorveien. Solen skinner, men det er tett med trær så det er få steder der solen kommer gjennom. Jeg følger bare etter guttene, siden jeg ikke vet hvor vi er eller hvor vi skal. Plutselig stopper de. «Lukk øynene». Jeg lukker øynene. «Hør godt etter, hva hører du?» Jeg fokuserer på alt jeg hører. En fugl kvitrer noen meter fra oss. Et rådyr drikker vann fra en dam ikke så langt vekke herifra. Jeg tar et dypt innpust. Det lukter natur, en frisk god lukt. Rådyret slutter å drikke fra dammen. Jeg åpner øynene og begynner å løpe mot det. Guttene følger etter meg.

Jeg stopper bak et stort tre. Rådyret har ennå ikke sett meg. Det stopper opp og beveger på ørene. Selv om det ikke har sett meg, har det hørt meg. Han vet hvor jeg er. Jeg tar et dypt innpust igjen. Vent litt, det lukter ikke rådyr. Det er mennesker her. Jeg lukter igjen. Friskt menneskeblod smyger seg inn i nesen min. «Sofie,» sier Knut og tar meg på skulderen. Jeg puster inn igjen. Menneskeblodet gir meg et adrealin. Jeg snur meg mot rådyret. Det står helt stille. Deretter snur jeg meg mot Knut, Olav og Trygve. De står og ser på meg. Jeg begynner å puste tungt. Menneskeblodet lukter så godt. Jeg kan ikke gjøre dette. Før guttene får reagert begynner jeg å løpe mot menneskene. Jeg kan høre at de roper navnet mitt, men kroppen stopper ikke. Det er bare noe i meg som skriker menneskeblod. Jeg klatrer opp i et tre, og setter meg på huk.

3 mennesker går tur. 2 voksne og 1 barn. De er ennå 1 km vekke, men jeg har godt utsikt. «Sofie, ikke gjør dette,» Trygve har klatret opp ved siden av meg. Jeg ser ned på dem. Blodet lukter så godt. «Kontroller deg selv, Sofie». Jeg lukker øynene.

Søren også da! Sofie, slapp av! Du kan bare ikke drepe mennesker. Du kan ikke være et monster som kommer i avisen. Dette er en familie. Jeg ser for meg at jeg drikker blodet til foreldrene. Det varme friske blodet som strømmer ned halsen, men samtidig ser jeg ungen som blir stiv av skrekk. Jentungen som kommer til å løpe vekk og gråte etter å ha sett foreldrene dø. Jeg kan bare ikke gjøre det. «Sofie,» hvisker Knut. Guttene har satt seg rundt meg. De stenger ikke utsikten for familien, men er uansett klare for å ta meg hvis jeg ikke klarer å styre meg selv. «Jeg må vekk,» mumler jeg og ser på familien. Foreldrene bærer tunge sekker, mens jentungen har en liten sekk med Lilo og Stitch. Jeg kan høre at gjenstandene i sekken beveger seg. Metallstenger gnir mot hverandre. Telt, de har telt med seg. En varm følelse går gjennom kroppen. De skal sove ute, campe. «Jeg må vekk,» mumler jeg og hopper ned fra treet. Deretter løper jeg vekk fra dem.

Jeg stiller meg bak et tre. Rådyret jeg egentlig skulle ta er vekke, men jeg har funnet et nytt. Før han reagerer slenger jeg meg mot det og biter det i nakken. Det kjemper imot, men giften sprer seg raskt. Selv om ingen har sagt hvordan jeg skal gjøre det, er det bare instinkt at jeg biter det i nakken. Jeg reiser meg opp og ser på rådyret. Etter hvert slutter det å kjempe imot. Giften må ha spredd seg i hele kroppen nå. Jeg setter meg ned på huk og setter tennene i halsen før jeg begynner å suge ut blodet. Det smaker ikke akkurat godt, men det er ikke det verste jeg har smakt heller. Jeg lukker øynene og tenker på familien. Den lille jenta var så glad. Foreldrene snakket om noe, samtidig som de også smilte og lo. Jeg suger ut den siste dråpen av blod og reiser meg. Trygve står inntil et tre. «Hvor er de andre?» spør jeg. «De var også tørste».

Når alle er ferdige å jakte, løper vi hjem. «Det er helt utrolig hvor god kontroll du hadde». «Ja, jeg ble overrasket». «Det er bra gjort ja». Jeg smiler. «Takk,» sier jeg bare. Jeg vet ikke hva ellers jeg skal si. «Sofie, du har utrolig god kontroll. En nyfødt har vanligvis dårlig kontroll over seg selv. Det var derfor vi ble med, i tilfelle, men du klarte det helt selv å kontrollere deg selv. Jeg er virkelig imponert». Knut klapper meg på skulderen. Jeg bare smiler. Kirsten og Anna sitter i hver sin stol i stuen. De diskuterte noe før vi kom inn, men nå er de stille.

«Lurer på om hun har noen andre krefter, eller om Ducibus vil ha henne med i klanen,» kan jeg høre Anna tenker. «Hun var utrolig flink til å jakte, men sirklene på armene. De er ennå der. Hvorfor går de ikke vekk? De burde ha vært vekke nå». Knut smiler til meg. Jeg smiler tilbake. Han har ingen idé at jeg nettopp leste tankene hans. «Blir du med opp, Sofie?» Olav avbryter tankene mine. Jeg snur meg mot han og nikker. Hvorfor ikke?

«Hvorden er det å være vampyr da?» spør Olav og slenger seg ned i en av stolene på rommet sitt. «Det er kult det,» sier jeg og setter meg ned i stolen ved side av han. «I hvert fall med disse kreftene. Men det hadde vært kjekt å hatt andre krefter også». Jeg smiler til han. «Ja-ha? Hvilke krefter ville du hatt da?» spør han. Jeg trekker litt på skuldrene. «Det hadde vært kult å vite hva andre føler, eller liksom, ja. Jeg kan jo lese tankene til andre, men det hadde vært sykt kult å vite hva andre føler også». «Åja? Hvorfor det da?» «Jeg vet ikke, det virker bare kjekt å vite hvordan andre har det og ikke bare lese tankene». «Morsomt at du sier det, jeg kan føle hva andre føler». Olav setter seg bedre i stolen. Jeg trekker øyenbrynene sammen. «Kan du?» sier jeg overrasket. «Jepp, og det er ikke så kjekt som du tror». Han lener seg framover og plasserer albuene på knærne. «Hva mener du?» spør jeg og lener jeg litt mot han. «Jeg liker egentlig ikke å snakke om det,» mumler han og ser vekk. Jeg biter meg svakt i leppen. En skyldfølelse går gjennom kroppen. Argh, nå sa jeg noe feil. «Ehm, unnskyld? Jeg er bare nysgjerrig. Jeg, argh, nå ønsker jeg at jeg kunne føle hva du føler, og kanskje til og med styre hvordan du føler slik at du ble glad igjen,» sier jeg og sukker. Plutselig begynner han å le litt. «Sa jeg noe gale igjen?» mumler jeg og ser usikkert på han. Han nikker et lite nikk. «Det er ikke slik kraften min funker». Vent hva? Jeg ser forvirret på han. «Hvordan da?» mumler jeg. «Jeg kan ikke bare plutselig tenke at du skal bli utrolig sint,» sier han og ler enda mer. «Men hvordan fungerer det da?» spør jeg. «Jeg kan føle hva andre føler, så nå føler jeg at du er veldig forvirret, men jeg tror ikke man trenger en kraft, fordi ansiktsuttrykket ditt røper alt. Jeg kan få andre til å skifte meninger, men kraften min er ikke så sterk. Hvis noen er utrolig sinte eller irriterte kan jeg roe dem ned, og jeg kan få andre til å begynne å føle seg sint og irritert, men jeg kan ikke gjøre slik at andre blir så sinte at de for eksempel angriper noen». Hmm, det virker uansett utrolig kult.

«Hvilken kraft ville du hatt da, hvis du kunne velge?» spør jeg etter en liten stund med stillhet. «Det er en kraft som en i Ducibus har. Det sies at den er på topp 3 av de kraftigste kreftene. Han kan, bare ved å se på ting, flytte ting. Uansett hvor tunge eller store de er». «Wow, det må være en utrolig kul kraft!» «Ja, det kan jo være du har den da,» Olav sier det med en litt leken stemme, men det er et hint av håp. «Ja, kanskje det,» sier jeg lekent tilbake og snur meg mot en bok som ligger på bordet. Jeg ser nøye på boken og tenker at den skal snu seg. Den beveger seg ikke, men jeg kan føle en kraft som trekker meg nærmere. «Beveg deg da,» mumler jeg og ser på irritert på boken. Plutselig beveger boken på seg. Jeg stopper med en gang og snur meg mot Olav. «Så jeg syner, eller flyttet boken på seg?» spør jeg. Olav bare nikker. «Boken flyttet på seg,» sier han og reiser seg. «Hvordan er det mulig? Hun er jo full av de mektigste kreftene. Hvordan går det an?» Kan jeg høre han tenke. Jeg lurer også på det. Hvordan går det egentlig an? «Vi må ned og fortelle det til Knut».

«Knut! Sofie har enda en kraft,» sier Olav. «Enda en? Hvilken da?» «Jeg kan flytte på gjenstander bare ved å se på den,» sier jeg. Knut ser på meg. Øynene hans er urolige, men han prøver å skjule det. «Kan du vise?» Kirsten kommer opp ved siden av Knut og stryker han på ryggen. Jeg nikker og ser rundt meg. En blyant ligger på stuebordet. Jeg ser på den og konsentrer meg om at den skal flytte på seg. Kom igjen, flytt på deg! Blyanten begynner å rulle bortover på bordet. Jeg stopper den rett før den faller på gulvet. «Sofie!» hører jeg plutselig Anna skriker bak meg.

Nytt kapittel i dag da😊
Snaaaaaaaart påskeferie 😅
Dette kapittelet minner jeg litt om Twilight😬🤷‍♀️