En av dem

Dø?

Anna gir lappen videre til de andre. Alle leser lappen. "Hvem drepte han?" spør Knut. "Ingen, Theo drepte han ikke. Han er bare et sted ingen vil finne han," sier jeg. "Vet vennen din hvor han er?" spør Anna. "Han heter Theo, og nei, han vet ikke hvor han er. Trygve ville ikke fortelle det til han," sier jeg. "Men han er i live?" spør Anna og reiser seg brått. Jeg nikker. "Anna, ro deg ned," Olav reiser seg og stiller seg foran Anna. Han tar en hånd på hver skulder. De ser hverandre inn i øynene. "Anna, ro deg ned," hvisker han til henne. Jeg ser bare på hva som skjer. Olav må vel bruke kraften sin på henne. 

Olav får roet Anna. Nå sitter de slik de satt før. Plutselig kommer jeg på noe. "Hvorfor trodde dere at Trygve var dø?" spør jeg. "Da vi jaktet, delte vi oss. Vi ble enige om et møteplass og tid, som vanlig, men Trygve dukket aldri opp da vi skulle møtes. Vi begynte å lete etter han, men vi fant han ikke. Lukten lå igjen, men han har gått til en elv. Det vasker vekk lukten hans. Vi hadde den teorien om at han bare hadde dratt litt lenger og glemt ut tiden, men da du fikk det synet," Kirsten stopper seg selv. 

Det blir stille. Alle ser på meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Tankene flyr inn og ut av hodet. Brått snur Anna hodet og ser ned på gulvet. Alle ser på hun. Vi vet hva det betyr. Anna ser helt vekke ut. Hun sitter sånn en stund. Lenger enn jeg hadde trodd. 

Plutselig begynner hun å puste tungt. Dette er ikke normalt. En vampyr kan holde pusten utrolig lenge. "Anna," Morten tar hånden på skulderen hennes. "Hva ser du?" spør Olav. "Trygve," sier hun høyt. "Han, han, han er borte nå!" sier hun enda høyere og løfter blikket. "Hva mener du?" Jeg kjenner at jeg også begynner å få pusteproblemer. "Han er borte!" Jeg svelger en stor klump i magen. "En bjørn drepte han," hvisker Anna. "Trygve var for svak til å drepe den". 

Jeg kan ikke tro det. Han er vekke nå. For alltid? "Jeg trenger luft," sier jeg før jeg spurter ut døren. Tårene presser på. Jeg skjønner det ikke. En vampyr er sterk. Man skal ikke kunne bli drept av en bjørn så lett. Trygve må ha vært så svak. Så pass svak at han uansett snart var dø. Jeg stopper opp og lytter. Det er ingen rundt meg. Jeg setter meg rett ned på bakken. "Jeg skjønner det bare ikke," mumler jeg til meg selv. "Jeg trodde ikke vampyrer kunne dø". Det er bare helt sykt. Jeg skjønner det ikke. Han er borte for alltid. Jeg kan ikke se han lenger. Jeg kan ikke ta på han lenger. Jeg kan ikke klemme han. "Helt utrolig, mumler jeg. 

"Hvem snakker du med?" Stemmer er kjent. "Ingen," sier jeg uten å snu meg. Han setter seg foran meg. Jeg ser på han. Han ser på meg. "Sofie," Peder sier navnet mitt i et sukk. "Jeg er lei for det," han snakker med en rolig stemme. Tårene presser på. Jeg kan ikke gråte. Jeg vil ikke gråte.  

Ingen av oss sier noe på en stund. Det eneste som bryter stillheten er naturen. Jeg skjønner det bare ennå ikke. "Peder?" spør jeg. "Ja?" Jeg tar et dypt innpust. "Visste du at Trygve skulle dø?" spør jeg. Han svarer ikke med det første. "Nei," sier han til slutt, uten noe følelse. 

"Stakkar Sofie! Jeg visste ikke at Trygve skulle dø, men jeg har fått noen glimt av at han forsvinner. Jeg ville bare ikke varsle dem fordi jeg var ikke 100 % sikker," hører jeg han tenke. Jeg vet det ikke er snilt å tyvlytte på andres tanker, men når man har en kraft så må man jo bruke den.  

"Sofie?" "Ja?" spør jeg. "Er du lei deg for at Trygve er borte?" fortsetter han. Om jeg er lei meg? Er det et spørsmål? Selvfølgelig er jeg lei meg! "Ja, jeg er lei meg," sier jeg rolig, eller roligere enn hva jeg tenker. "Hva med ve-Kasper?" "Hva er det med han?" spør jeg. "Er dere blitt venner igjen?" spør han. "Vel, venner og venner. Jeg er ikke helt sikker," mumler jeg og trekker på skuldrene. 

"Jeg må dra," sier jeg og reiser meg. Peder reiser seg nesten samtidig som meg. "Ja, jeg burde vel også komme meg tilbake," sier han. Vi gir hverandre en kort klem og løper hver vår vei.

Yey, nytt kapittel (endelig...) <3 

Jeg vet det ikke er så bra, men skrev det litt raskt