En av dem

Varulver

Jeg og Sigurd løper inn til hovedrommet. Johan kommer stormende mot meg. "Sofie?" spør han bekymret. "Ja?" spør jeg usikkert. Har jeg gjort noe gale nå? "Vet du hvem Oliversen er?" spør han litt roligere. Jeg svelger. Åja, det handler om det ja. "Ehm, en menneskevenn av meg heter Oliversen til etternavn," sier jeg og kjenner en diger klump i halsen. "Er du sikker på at denne vennen din er et menneske?" spør han. Jeg rister svakt på hodet. "Hva heter vennen din? spør Peder og stiller seg ved siden av Johan. "Theo Oliversen," svarer jeg. "Foreldre?" "Hilde og Svend," sier jeg. Både Johan og Peder nikker. "Du vet hva varulver er, sant?" Georg ser på meg. Jeg nikker. "Det er sånn halvt menneske og halvt ulv?" sier jeg som et spørsmål. "Ja, noe i den duren," sier Johan. "Jeg vil fortelle deg en liten historie som skjedde for mange år siden". Johan setter seg ned i stolen sin, og jeg setter meg i min. 

"Du må huske dette Sofie, dette skjedde for mange år siden. Familien vår var ute å jaktet. Jeg husker det var overskyet og kaldt, veldig kaldt. Man kunne se at snøen var rett rundt hjørnet. Plutselig kom 3 menn mot oss. De gikk veldig bestemt. Ingen av dem hadde på seg sko eller genser, kun en slitt dongribukse som hadde blitt klippet av ved knærne," starter Johan. "Var ikke det ganske kaldt da?" spør jeg nysgjerrig. Johan rister på hodet. "Nei, ikke for dem. Mennene stoppet et par meter fra oss. 2 av dem satte seg ned på huk og plasserte hendene på bakken. De begynte å få hår på kroppen, masse hår. Man kunne høre det var noe som forandret seg i kroppene deres. Ryggraden lagte en høy knasende lyd. Det hørtes ut som hele ryggraden ble ødelagt. Armene ble tynnere og fikk hår på seg. Neglene deres ble lengre, og fingrene forsvant. Hodene deres var lave, helt de plutselig kastet hodet opp. Samtidig som de gjorde det, forsvant hele ansiktet deres. Nesen ble lengre. Tennene vokste. Ørene ble lengre. De forvandlet seg til ulver," sier Johan. Jeg biter meg svakt i leppen og ser det for meg. Hvordan er det mulig? "Men, hva med han siste? Han som ikke forvandlet seg om til ulv? Og hvorfor var det ikke kaldt for dem?" spør jeg. "Så, vi som er vampyrer har jo nesten som marmorhud. Varulver har på en måte det motsatte. De har høyere temperatur enn mennesker. De har også utrolig god luktesans og hørsel, men det har vi også. Den siste mannen forvandlet seg ikke fordi han skulle snakke. Når en person forvandler seg til ulv, kan de ikke snakke, bare knurre og bjeffe. Han fortalte at de manglet en i flokken sin. Han sa ikke hei en gang. Ingen i vår familie hadde tatt en av deres, og vi fortalte det, men de trodde ikke på oss. Det førte til en kamp. Kampen varte i over 3 uker før vi vant," sier han. "Klarte dere å drepe alle ulvene?" spør jeg sjokkert. Han smiler et lite smil. "Nei, men varulver trenger søvn. De er mer mennesklige enn oss. De spiser valig mat, sover, alt som mennesker gjør, den eneste forskjellen er at de kan forvandle seg til ulver. Derfor overga de seg. Ingen ble alvorlig skadet altså. Vi er vampyrer, vi drikker blod og trenger ikke søvn. Uansett kan vi gå mye lenger uten å drikke blod, enn det en varulv kan gå uten å spise," forteller han. 

"Så, du tror Theo er varulv?" sier jeg mer som et spørsmål. Johan nikker. "Men, etter hva du har sagt virker det som at vampyrer og varulver er fiender," sier jeg. "Ja, du kan si det, hvordan det?" "Foreldrene mine er jo vampyrer, men de har latt meg være med Theo, hvorfor det?" spør jeg. "Det er ikke lett å si, men hvis du tenker over foreldrene dine, hva er det første de sa da du kom hjem fra Theo?" Jeg klør meg på tinningen. "De sa alltid at jeg luktet hund, men det er ikke så rart. Theo har en hund, og vi pleide alltid å kose med den," sier jeg. "Eller så kan det være Theo selv," sier Johan og løfter det ene øyenbrynet. "Hvorfor det? Han var jo ikke ulv når jeg var med han," sier jeg. "Nei, men lukten ligger igjen, det er bare det at mennesker ikke har så god luktesans som vampyrer," svarer han. Jeg bare nikker. Det er rart å tenke på. Jeg har alltid trodd det var hunden til Theo. "Du får snart lukte, vi skal møte varulver snart," sier Johan og drar meg ut av tankene mine. "Hva har egentlig dette å gjøre med Nora?" spør jeg. "Vi tror Nora ble tatt av varulver fordi de ville hevne seg. Hun ble tatt for noen måneder siden, og det virker ikke som at hun kommer tilbake," sier han. 

Tenk hvis vi møter Theo, Hilde og Svend! Hva skal jeg si til de? Hva skal jeg gjøre? Tenk hvis det bryter ut krig. Jeg kan ikke slåss mot Theo og familien hans. De har vært alt for snille mot meg. De har vært som den familien jeg aldri hadde. 

"Johan?" spør jeg og ser på han. Han snur hodet mot meg. "Når skal vi møte disse varulvene?" "Om noen dager, så ikke stress med det," sier han. "Hva gjør vi i mellomtiden da?" Johan trekker på skuldrene. "Vi pleier egentlig bare å følge med på verden, se hva som skjer med andre vampyrer, om det blir født noen vampyrer, eller om noen holder på å avsløre oss. Jeg nikker. Argh, jeg hadde håpet på noe kult. Kanskje at vi måtte dra til et sted og ordne opp. Dette er ganske kjedelig egentlig. Vi bare sitter her og venter på at noe skal skje. '

"Hvor mange vampyrer finnes det i verden?" spør jeg etter en stund. "Tallet forandrer seg stadig, men vi er opp imot et par millioner," sier Peder. Jeg nikker og reiser meg. "Jeg går og ser meg rundt," sier jeg. "Gjorde du ikke det før Knut og Kirsten kom?" spør Peder og løfter et øyenbryn. "Jo, men jeg ble ikke ferdig. Jeg gikk veldig sakte, og ja, jeg vil bare bli kjent med dette stedet," sier jeg. Han bare nikker. 

Nytt kapittel 😊😱