En av dem

Never again

«Vi kan jakte her,» sier Olav og stopper opp. Jeg stopper opp ved siden av han. Vi har løpt lenger vest enn vi gjorde forrige gang vi jaktet. «Det kan umulig være mennesker her, men vi holder et øye med deg i tilfelle». Jeg nikker og lukker øynene. «Hvis det skjer noe kommer vi og hjelper deg,» hører jeg Trygve si før han plasserer en hånd på skulderen. Jeg åpner øynene og smiler takknemlig.

Jeg begynner å løpe mot et rådyr. Det står stille akkurat nå, og lytter. Jeg stopper et par meter fra det. Vi får øyekontakt, men før det reagerer har jeg bitt det i halsen. Det lager noen lyder, og knærne hans svikter. Hvilket monster er jeg? Jeg ser ned på det stakkars dyret. Et monster som menneskeheten bare tror finnes i bøker og filmer. Jeg setter meg ned på huk og drikker blodet. Helt ærlig er det ikke så godt, men det er godt å fylle kroppen med noe. Jeg slipper dyret og reiser meg. Det var en lyd et sted. Jeg lukker øynene og lytter. Det er sikkert bare Trygve, Olav eller Kirsten. Jeg åpner øynene igjen og skal akkurat til å begynne å løpe da jeg hører en lyd bak meg.

«Hei Sofie». Jeg snur meg raskt. Hvordan fant de meg? «Mor? Far?» Jeg ser på dem med sammentrukket øyenbryn. «Jeg er overrasket at du overlevde,» far snakker med en frekk tone. En dårlig følelse går gjennom kroppen. «J-Ja,» stammer jeg. Argh, slutt med den stammingen, Sofie. «Det er ikke vanlig at noen overlever så mye gift». Mor tar et skritt mot meg. Jeg ser på henne og tenker at hun skal falle på knærne.  Hun begynner å skrike et høyt "æææ" og faller ned på knærne. «Hva skjer?» Far går bort til henne og holder rundt henne. Jeg stopper opp. «Hva er det dere vil?» Jeg snakker i en barsk tone. Far går mot meg, men jeg bruker kreftene mine på han. «Hva gjør du?» skriker mor. Jeg svarer ikke, men stopper å bruke kreftene mine på far. "Hvordan gjorde du det?" Mor ser forskrekket på meg. "Dere ødela meg! Forlot meg! Nesten drepte meg!" sier jeg og går et par skritt bakover. Jeg vet det høres veldig klisjé ut, men jeg klarer ikke å tenke klart. Alt er bare tåke, og ord kommer ut før jeg får tenke. Foreldrene mine bet meg og bare forlot meg. Og nå står de plutselig foran meg. 

"Dere drepte meg nesten," mumler jeg og ser vekk et lite sekund. Mor og far ser på hverandre. "Vi prøvde bare," starter far og snur seg mot meg. "Dere løy til meg!" skriker jeg til de. "Vi prøvde bare å gjøre deg sterkere," sier far. Jeg rister på hodet. "Slutt å lyve," sier jeg og ser på dem med et sint uttrykk. "Dere bet meg, forlot meg, og nå er dere her og lurer på hvorfor jeg ikke er dø," sier jeg. 

Ro deg ned Sofie, bare pust! De kan ikke gjøre noe mot deg. Jeg har alt for sterke krefter for at de kan skade meg. Jeg ser på dem, og de står og ser på meg. 

Plutselig begynner mor å komme sakte mot meg. Hun gjør ingen brå bevegelser. "Du kan komme hjem nå. Ingen hemmeligheter, bare en vanlig familie," hun snakker i en rolig tone, men jeg kan se at hun skjuler noe. Jeg rister sakte på hodet. "Nei, jeg kommer ikke hjem til dere. Vi kommer aldri til å bli en vanlig familie," sier jeg og går bakover. "Kasper savner deg," spier far uventet og går opp ved siden av mor. "K-K-Kas-Kasper?" Jeg svelger. "Ja, han lurer på hvor du er. Han bekymret," sier mor og prøver å se på meg med tristhet. "Nei, han savner meg kanskje og lurer på hvor jeg er, men jeg blir ikke med dere". Det eneste de vil, er å få meg med dem for så å drepe meg. Mor og far blir irriterte i blikket. "Enten blir du med oss, eller så ser du oss aldri igjen," sier far med en bestemt tone. Jeg løfter den ene hånden sakte opp. De ser på hver bevegelse jeg gjør. Jeg blir aldri i livet med dem hjem. Derfor tar jeg hånden opp til hode-høyde med håndflaten mot dem og vinker sakte. "Hade da," mumler jeg. De utveksler et blikk før de forsvinner. 

Jeg står og ser etter dem, selv om de er ute av sikt. Kommer jeg aldri til å se dem igjen? Er dette virkelig siste gang jeg kommer til å se dem igjen? Jeg svelger en klump av angst. Dette var virkelig siste gang. Jeg sukker et lavt sukk. Hva skal jeg gjøre nå da? 

"Sofie?" Stemmen er rolig. "Går det bra?" Trygve står et par meter bak meg, "Jada,  ehm, ja det går bra," sier jeg uten å snu meg. Jeg tviler på at han tror meg, men han sier ikke noe imot. "Skal vi dra, eller vil du ha noen minutter alene?" Jeg biter meg svakt i leppen. "Det går fint, la oss da," sier jeg og snur meg sakte rundt. Trygve ser på meg med et medfølende blikk. Jeg gir han bare et lite smil før jeg begynner å løpe hjem. 

Jeg stopper foran huset. "Hvor er de andre?" De andre var jo med og jaktet. "De er allerede hjemme," sier Trygve samtidig som vi begynner å gå mot døren. Jeg nikker. "Sofie?" Trygve stopper meg foran døren og tar armen min. "Hvem er Kasper?" Stemmen hans er urolig, men jeg kunne ikke ha brydd meg så mye. "Det er bar en venn". "Men hva mente de med at han er bekymret for deg?" fortsetter han. "Vi har bare vært venner veldig lenge. Jeg hadd jo også vært bekymret hvis bestevennen min plutselig forsvant uten at han hadde sagt ifra". Trygve ser på meg. Det er noe i blikket hans som får meg til å føle skyldfølelse. "Er dere bare bestevenner?" Jeg nikker. "Han liker meg, ehm, ja, han har vært forelsket i meg siden starten av barneskolen," sier jeg og ser vekk. "Men liker du han?" Jeg flytter blikket mitt til Trygve og rister på hodet. "Nei, jeg har aldri sett på han som noe mer enn en venn". Trygve ser på meg. Det er noe i blikket hans. Nesten noe trist. "Kom, så går vi inn". Jeg gir han et lite smil og tar hånden hans. 

Heia! 💖 

Nytt kapittel i dag da✨ 

Håper alle har en fin uke til nå 😊😘