En av dem

Skadet...

Theo og jeg fortsetter et godt stykke. Vi går i mange timer uten å finne noen flere spor. Jeg kjenner meg tørst, og jeg ser at Theo også er sliten. Han trenger søvn. Jeg trekker noe å drikke, hvis ikke kommer jeg til å ende opp som Trygve.   

"Sofie, jeg tror vi brude stoppe," sier Theo og stopper seg selv. "Hva skal vi gjøre nå? Vi har mistet sporet helt," sier jeg. "Jeg vet ikke helt. Kanskje vi burde komme oss tilbake. Så kan vi ta et fly til Island," sier han og setter seg rett ned på bakken. Snøen rundt han smelter. Han har fortalt meg at han har en mye høyere kroppstemperatur enn vanlige mennesker. "Ja, jeg tror det er en god idé," sier jeg og ser ned på han. Øynene hans glir sakte med sikkert igjen. Stakkar, han er helt utslitt! "Vi burde gå," sier han plutselig og reiser seg brått opp. "Theo, jeg tror du burde sove litt," sier jeg og legger en hånd på skulderen hans. "Neida, det skal gå fint med meg," sier han. Jeg sukker et lite sukk.

"Vent litt," sier han plutselig. "Hva er det?" spør jeg. "Det er noen her," hvisker han. Jeg tar et dypt innpust. "Varulver?" hvisker jeg. "Jaaa.." Jeg ser rundt meg, men det er for mye skog til å se noen. "Bare stå stille," hvisker Theo. Jeg gir han et liet nikk.

Plutselig kommer en haug av varulver løpenede mot oss. De stopper og omringer oss. "Hva skal vi gjøre?" hvisker jeg. Han gir et lite tegn til at jeg skal lese tankene hans. "Vi må vente til lederen kommer. Bare ikke beveg deg. De er desperate etter mat," tenker han. "Og?" hvisker jeg. "Jeg er varulv, så de spiser vil ikke ha meg".  De vil ikke spise han fordi han er vaulv. Den er grei nok, men de er sultne og jeg er den eneste her som ikke er varulv. "Trodde ike varulver likte vampyrer," hvisker jeg. "Nei, men de har sultet i mange dager. Da bryr de seg egentlig ikke om hva de spiser. De holdt kanskje akkurat på å diskutere hvem av sine egne de skulle drepe for å spise," tenker Theo. Æsj, det er ekkelt. Man kan ikke spise en av sine egne familiemedlemmer. Jeg er jo ikke nok til å mette alle sammen. Det må være minst 8 varulver her. 

"Nå kommer lederen".  

Jeg ser der Theo ser. Det er en stor ulv som kommer løpende mot oss. Han stopper opp noen meter fra oss. Pelsen er mørk og kort. Han ser på meg og Theo. "Hun får holde, vi kan ikke være kresne nå!" hører jeg han tenke. Så begynner han å løpe mot meg. Jeg bruker smertekraften min på han. Han stopper opp og legger seg ned. Theo gjør seg om til en ulv og går løs på 2 av ulvene. Jeg ser rundt meg. 4 ulver går mot meg. Jeg bruker smertekraften på alle sammen. De faller i bakken og vrir seg i smerte. Når jeg skjønner at de ikke kan reise seg lenger, stopper jeg. De fortsetter å ligge på bakken med en slags "etter-smertelses-følelse".  

Jeg ser rundt meg etter Theo. Han slåss mot 2 ulver, en som er nesten like stor som han og en som er veldig liten. Rett før jeg skal bruke smertekraften min på dem, slenger den store ulven Theo hardt i bakken. Jeg bruker bruker løftekraften min og kaster den store ulvenlangt vekk fra Theo. Deretter løper jeg bort til han. Han har transformert seg til menneske, heldigvis med bukse på. Jeg ser ned på Theo. Han ligger og vrir seg i smerte. "Theo, går det bra med deg?" Han svarer ikke med det første. "Jeg tror jeg har brukket noen bein kroppen," mumler han. Jeg ser opp på den minste ulven. Han står bare og ser på. Jeg viser han hoggtennene mine, og han løper vekk. "Hvilke bein har du brukket?" "Noen av ribbbeina, det ene hoftebeinet og skulderen". "Hæ!? Hvordan skal vi komme oss vekk? De kommer vel tilbake!" "Vi må nok bli her en stund. Og slapp av, de kommer ikke tilbake. Ikke etter at du brukte kreftene dine," mumler han, "Hvor lenge må vi bli her?" "4 timer, kanskje 5". "Så kort tid?" "Beina gror raskt. Det er kanskje ikke nok til at det har grodd fullt, men det er nok til at jeg kan løpe til flyplassen. Så kan resten gro på fly-" "Er du gal? Aldri i livet at vi drar til Island nå! Vi må hjem til Knut! Han er lege, så han kan hjelpe deg, og når du er frisk, kan vi fortsette!" sier jeg bestemt. "Hva med Ducibus? Hvor lang tid har vi på oss?" "Jeg vet ikke, men de kan ikke gi meg så kort tid. Jeg er ikke superwoman," sier jeg og gir han et lite smil. 

Jeg synes det er helt utrolig at det er snart er julaften! 🎄

Jeg har det så travelt, at jeg har ikke fått lest gjennom kapittelet 😅

Tiden har gått sååååå raskt! 💖