En av dem

Påtrykt kjærlighet?

"Sofie, hvor lenge har du hatt disse sirklene?" spør Sigurd. Uttrykket hans viser urolighet. "Helt siden foreldrene mine bet meg," svarer jeg og trekker på skuldrene. "Kan du love meg en ting?" spør han. Jeg nikker uten å faktisk vite hva jeg skal love. "Lov oss at du ikke leser tankene til noen av oss akkurat nå," sier han. Jeg bare fortsetter å nikke. Han ser på de andre og peker på døren. De forsvinner på et blunk og lar meg bli igjen i rommet alene.

Hvorfor kan jeg ikke lese tankene deres? Jeg blir sittende og tenke på det. Er det noe gale med sirklene? Knut tenkte jo noe om sirklene, men det virket ikke veldig alvorlig. Jeg kan jo egentlig bare lese tankene til de fordi ingen av dem vet at jeg gjør det. Akkurat når jeg skal lese tankene Sigurd, kommer Peder inn.

"Sofie? spør han. "Ja?" spør jeg og reiser meg opp. "Så, sirklene skulle egentlig ha forsvunnet. De forsvinner vanligvis ikke helt vekk, men de famler ganske mye i løpet av de første ukene". "Men, hvorfor er ikke mine forsvunnet da?" spør jeg og kjenner en stressende følelse. "Vi lurer på om det er fordi noe av giften fra foreldrene dine ennå ligger i sårene," forklarer han og peker på de små sårene som tennene har laget. "Hva mener du med det?" spør jeg og ser ned på sirklene. Man kan tydelig se tennene, men det er 2 sår som skiller seg ut. Jeg lurer på om det er hjørnetennene. Sårene er større enn de andre.

"Når noen biter deg, vil giften spre seg til blodet og du blir til en vampyr". Peder stopper og ser på meg. Jeg gir han et lite nikk for å vise at jeg forstår og at han kan fortsette. "Vi tror at giften ikke vil spre seg fordi du var allerede halvt vampyr da foreldrene dine bet deg," sier han. "Hva er gale med det da?" "Når man allerede er halvt vampyr vil ikke all giften spre seg. Så enten må vi suge ut giften og du risikerer å bli halvt vampyr igjen, eller så må du leve med smerten," sier han. Jeg biter meg svakt i leppen. Tanken på at jeg ikke skal være vampyr lenger får det til å prikke bak øynene. Å være vampyr har vært noe av det beste i livet mitt. Smerten er jo ikke så ille, så jeg kan sikkert leve med den. Jeg får det jo bare av og til, og det varer jo kun i noen minutter.

Til slutt sier jeg bare; "Jeg kan leve med smerten". Peder nikker, og jeg kan se at han studerer meg. "Ok, men bare så du vet det, smerten kan bli værre". Han snakker med en alvorlig stemme. Jeg nikker. "Hvis det blir for ille ber jeg dere suge ut giften," sier jeg md et usikkert smil. Han nikker. Vi blir stående i stillhet en liten stund.

Plutselig åpner Peder munnen. "Sofie," sier han og tar et skritt nærmere. Jeg ser på han. "Ja?" "Kan jeg spør deg om noe?" spør han og tar enda et skritt nærmere. "Hva da?" Det er som om beina ikke vil flytte seg. Hele kroppen har frøse fast. Ordene Johan sa til meg spilles om og om igjen i hodet. "Peder sa du var søt". Jeg svelger en liten klump. "Har du hørt om påtrykt kjærlighet?" Jeg rister på hodet. Kjærlighet? Nei, da har du kommet til feil person. Jeg har aldri hatt kjæreste og har aldri vært typen til å like gutter og sånt. Peder tar enda et skritt nærmere. Tar han et til, står vi helt tett inntil hverandre. Dette er alt for nærme for meg. Jeg har aldri vært så nær en gutt untatt Theo.

Det lille mellomrommet mellom oss blir tett igjen når Peder tar et til skritt. Nå står vi helt inntil hverandre. "Påtrykt kjærlighet er når en person ser en annen person for første gang og blir forelsket. Noen som har følt det har beskrevet det til meg, men jeg har aldri forstått det. De har beskrevet det som om de forsvinner, hele kroppen føles som tusen tonn samtidig som at man føler man svever. Og jeg forsto det aldri, men de sa at hvis det skjer med meg, vet jeg med en gang at det er påtrykt kjærlighet. Det er enda mer en forelskelse ved første blikk". Han stopper opp og ser på meg. Øynene våre er så nærme. "Hver gang jeg ser deg, kjenner jeg hele kroppen bli varm. Det er som om jeg svever, men samtidig veier jeg tusen tonn. Da du snudde deg mot oss første gang vi møtte deg, kjente jeg bare den følelsen. Det var helt utrolig," sier han og tar hendene min. Jeg biter meg svakt på tungen, en dårlig vane jeg gjør hvis jeg ikke vet hva jeg skal si eller gjør. "Peder," sier jeg og slipper hendene hans samtidig som jeg tar et par skritt bakover. "Du er utrolig søt og snill, men jeg har ennå ikke kommet over Trygve," sier jeg og ser ned i bakken. Han gir fra seg et lite sukk. "Var dere sammen?" spør han og kommer mot meg igjen. Forsto han ikke at jeg ikke ville være så nær han? "Ja, eller nei, eller," nå er det jeg som sukker. "Jeg er ikk helt sikker, men vi kysset og vi var alltid med hverandre," sier jeg uten å løfte blikket. Jeg kjenner fingrene hans på haken min og løfter hodet. Øynene hans treffer mine. "Bare husk at jeg er der for deg, alltid!" sier han. Jeg smiler. "Takk, hvisker jeg. Peder står og ser på meg. Jeg har lyst til å trekke meg tilbake, men det er noe i meg som ikke klarer det.

Dørene går plutselig opp, og jeg trekker meg raskt vekk fra Peder. "Vi skal møte varulvene snart," sier Johan og kommer inn. "Når?" spør jeg. "Om noen timer," svarer han og går bort til stolen sin.

Kapittel i dag☺️❤️
Utrolig nok har jeg bursdag imorgen😱
Tiden går alt for raskt altså😬😅🤷‍♀️