En av dem

Kysset

Jeg har ikke sett Trygve siden sist. Han har enten gjemt seg på rommet sitt eller dratt på jakt. Jeg spør Olav flere ganger til dagen hvordan det går med Trygve. Han svarer bare at han har det fint. Det dreper meg innvendig. Jeg mente virkelig ikke å såre han så mye. 

"Knut?" "Ja?" Han ser opp fra avisen. "Kan jeg spør deg om en ting?" Han nikker og legger avisen på bordet. Alle de andre er på jakt. Det er kun meg og Knut hjemme. Han har lest litt i avisen, mens jeg bare bare sittet der og stirret ned i gulvet. 

"Hvorfor er jeg så viktig eller spesiell for Trygve?" spør jeg. "Jeg vet ikke om noen har forklart deg det før, men det er noe som heter påtrykt kjærlighet," starter han. "Jeg vet hva det er. Peder fortalte hva det var". Knut nikker. "Da er det ikke så mye å si. Trygve har falt for deg, med mindre er en annen jente som bryter transen da". "Vent litt? Det går an å bryte transen?" Jeg trekker øyenbrynene sammen. "Ja, fortalte ikke Peder det?" Jeg rister på hodet. "Altså, påtrykt kjærlighet er en slags følelse man føler første gang man ser noen. Man vet ikke hvordan følelsen er før man kjenner den, det er helt ubeskrivelig. Men transen går an å brytes av en annen person, men dette er svært sjeldent". Jeg nikker. "Peder fortalte ikke det," sier jeg om igjen. "Hvorfor fortalte Peder egentlig om påtrykt kjærlighet?" spør Knut og ser litt tullete mistenksomt på meg. Jeg kjenner at kinnene blir varme. "Altså, han fortalte det i sammenheng med, ehm, eeehhm, jeg er faktisk ikke helt sikker, han bare sa det," sier jeg og svelger en liten klump i halsen. "Ååååja, ja han bare fortalte det," sier han serkastmisk. Jeg begynner å le litt og reiser meg. "Takk, Knut". "Selvfølgelig! Hvis det er noe du lurer på er det bare å spørre i vei. Enten til meg eller Kirsten". "Takk igjen," sier jeg og smiler. "Jeg tror jeg skal ta meg en liten løpetur," sier jeg samtidig som jeg strekker på armene. "Ok, men ikke bli for lenge borte". "Neida". 

Jeg begynner å løpe og løpe. Jeg elsker bare denne følelsen. Frisk luft i fjeset. Håret som flagerer bakover. Lyden av naturen fyller ørene. Jeg løper uten å tenke over hvor jeg løper. Det er så herlig å bare løpe i skogen. Jeg stopper opp. En flokk med hjorter løper mot vest, men jeg er ikke ute etter å jakte. Jeg setter meg på en stein. Lungene fylles med frisk luft. 

"Jeg hørte du og vennen din kranglet," sier noen plutselig bak meg. "Peder,"hvisker jeg og snur meg mot han. "Hei". Han setter seg ved siden av meg. "Hva skjedde?" Jeg rister på hodet. "Ingenting, det skjedde ingenting," sier jeg og ser en annen vei. "Sofie," Peder tar hodet mitt i hendene sine. En hånd på hvert kinn. "Han mistet kontrollen og du ble nesten drept," hvisker han. "Nei, jeg ble ikke skadet i det hele tatt! Det var han som ble skadet," sier jeg. "Det var fordi Olav brøt inn!" Peder snakker med en irritert stemme. "Du ble nesten drept, og jeg prøvde å advare deg! Jeg trodde du kunne se farer!" Peder kaster armene ut til sidene og lar dem falle slapt til sidene. "Jeg kan se farer! Det var ikke en fare! Jeg hadde klart meg, med eller uten Olav!" sier jeg irritert tilbake. "Hvordan vet du dette egentlig?" spør jeg. "Fordi jeg kan se framtiden!" Jeg sukker. Han ga meg en advarsel den gangen, men jeg trodde bare at det var generelt. Liksom at jeg skulle holde meg vekke fra alle varulver.   

Peder lener seg litt mot meg. Bare en lietn millimeter, men jeg legger merke til det. Så enda en millimeter. Vi ser på hverandre. Til slutt er han kun noen centimeter fra meg. Leppene våres er så nærme, men jeg trekker meg ikke vekk. Det er en rar følelse. Jeg har lyst til å kjenne hvordan leppene hans er. Han bryter øyekontakten og ser ned på leppene mine før han lener seg helt mot meg. Leppene våre møtes. Leppene hans er myke, men det er bare noe som ikke føles rett. Jeg lener meg tilbake. Peder smiler til meg. Jeg smiler jeg også, men mer på en vennlig måte. Ingen av oss sier noe på en stund. 

Til slutt må Peder dra. Det har visst skjedd noe vampyrgreier som Ducibus må ordne opp i. Skyene begynner å bli mørke og tunge, derfor begynner jeg også å løpe hjemover. Jeg går inn døren samtidig som det begynner å pøsregne. Det var noen dråper i luften da jeg løp, men nå høljer det ned. "Heia," sier jeg samtidig som jeg går inn i stuen. Jeg gir alle et lite blikk. Knut, Kirsten, Anna og Olav. "Er Trygve oppe på rommet?" Jeg ser på alle sammen. De sitter bare og ser på meg. Alle er helt alvorlige. 

Jeg ser ned på armene mine. Det begynner å krible i sirklene. Kriblingen begynner å bygge seg opp. Jeg biter meg i leppen. Knærne svikter og jeg faller i bakken. 

"Trygve ser på meg. Øynene viser smerte. Han rygger bakover og forsvinner inn i skyggen"

Jeg tar et dypt innpust. Hva har jeg gjort!?

Nytt kapittel i dag <3 

Denne uken har jeg hatt 3 vurderinger

Neste uke har jeg også 3 vurderinger, også må jeg skrive et egentreningsskjema til gymmentimen neste uke 

Også får vi jo sååååååååå mye lekser :-(