En av dem

Ikke fortsette?

Theo ligger med hodet på fanget mitt. Øynene hans er lukket. Brystkassen hans går sakte opp og ned i takt med pusten hans. Jeg synes så synd på han. Jeg drar han med meg på jakt etter en han ikke liker, også blir han skadet. Det burde jo ha vært jeg som ble skadet. Varulvene var jo etter meg, ikke Theo.   

Jeg biter meg selv i underleppen. Tørstheten tar snar knekken på meg, men jeg kan ikke si det til Theo. Han trenger å sove. Varulver trenger søvn. Ja, de kan gå lenger uten å sove enn dødelige og de trenger ikke like mye søvn, men de trenger mer enn vampyrer. "Sofie," mumler Theo. Jeg ser ned på han. "Ja?" spør jeg. Øynene hans er ennå lukket. Han svarer meg ikke. Snakker han  søvne? Drømmer han om meg? Jeg begynner å smile av det.

Det er gått over 4 timer, og Theo har ennå ikke våknet. Jeg vil vekke han, men samtidig vet jeg at han trenger søvnen. Også husker jeg at jeg hatet når noen vekket meg. Jeg ble så gretten. "Sofie," sier plutselig Theo. Jeg ser ned på han igjen. Drømmer han igjen? "Ja?" spør jeg forsiktig. Han åpner sakte øynene. "Hvor lenge har jeg sovet?" spør han og setter seg opp. "Snart 4 timer," sier jeg og reiser meg. "Hæ! Sofie, du måtte ha vekket meg!" Theo reiser seg brått opp. "Ja, men jeg ville at du skulle-," "Sofie, nå kunne vi sikkert vært på et fly til Island!" Jeg trekker sammen øyenbrynene. "Vi skal ikke til Island! Du må få hjelp med de brukne beina dine!" sier jeg. Theo begynner å le litt samtidig som han rister på hodet. "Jeg er varulv! En vanlig doktor kan ikke hjelpe meg. De vil se at kroppen min er annerledes. Jeg trodde du var smartere enn det, Sofie". "Knut! Han er lege og kan hjelpe deg". "Sikker på det?" Jeg nikker ivrig. "Ja, selvfølgelig vil han prøve å hjelpe deg!" sier jeg. "Greit da, men med en gang han sier at alt er fint reiser vi". Jeg fortsetter å nikke.

"Før vi drar, kan jeg bare spise noe?" spør jeg og biter meg svakt i leppen. Han nikker. "Bare bli her, så kommer jeg tilbake om en liten stund". "Greit, men hvis du ikke er tilbake før om 1 time begynner jeg å lete etter deg". "Deal!" sier jeg og begynner å løpe etter lukten av blod. Jeg har hørt og luktet en hjort noen få kilometer fra meg i så mange timer nå. Det føles ut som den har ertet meg hele denne tiden.  

 Jeg setter meg ned ved siden av den livløse kroppen og begynner å drikke blodet. En herlig og varm følelse går gjennom kroppen. Det er så lenge siden jeg har drukket noe nå. Jeg lukker øynene igjen mens jeg suger ut resten av blodet.    

"Skal vi løpe hjem da?" spør jeg mens jeg kommer gående mot Theo. Han nikker.  

Selv om jeg vet at turen tar lenger tid tilbake, føles det kortere.Han kan ikke løpe like raskt fordi beina er ennå ikke blitt helt friske. Theo og jeg tuller på veien. Vi hadde veddemål og snakket om gamle minner. Argh, som jeg savner mitt gamle liv. Ja, jeg vet det ikke var det beste. Jeg var ikke den mest populære, eller hadde den fineste kroppen, men hvem bryr seg? Det er ikke det som gjør noen lykkelige. Eller, det gjør ikke meg lykkelig. Ja, jeg hadde kun en venn, men han er den beste vennen noen kan finne. 

Vi stopper utenfor huset. "Er du sikker på at Knut vil hjelpe meg?" Theo ser usikkert på meg. Jeg nikker. "Ja, kan kommer til å hjelpe!" sier jeg og drar han med meg. "Knut?" sier jeg samtidig som jeg går inn døren. "Ja?" Knut kommer gående inn fra stuen. Han holder en bok i den ene hånden. "Kan du hjelpe Theo?" spør jeg. Knut snur hodet mot Theo. "Jeg er ikke helt sikker. Han er varulv. Varulver er bygget opp annerledes enn mennesker og vampyrer," sier han. "Vi er vel ikke bygd opp så forskjellig?" Theo sier det mer som et spørsmål. "Høyere kroppstemperatur, utvikler seg raskere, helbreder raskere, men jeg kan prøve". Knut begynner å gå opp trappene. Vi følger etter. "Her burde jeg og Theo være alene". Jeg nikker og går ned igjen. Jeg har lyst til å høre hva de snakker om, men samtidig vet jeg at det ikke er vits fordi både Knut og Theo kommer til å kjenne lukten av meg. Derfor går jeg ned til stuen. 

"Hei!" sier Olav og setter seg ved siden av meg. "Hei! Hvor har du vært?" spør jeg. "Vi har vært ute på jakt". "Hvorfor var ikke Knut med?" "Vi forlater vanligvis aldri huset helt alene". "Men hvorfor er du her?" spør han. Jeg trekker på skuldrene. "Theo har skadet seg, så Knut skal sjekke om alt er fint med han". "Hvordan skadet han seg? Jeg trodde at varulver helbredet raskt". Olav legger armen på sofaryggen. "Jo, de gror raskt, men det er en alvorlig skade," sier jeg og får et alvorlig uttrykk. "Hvordan klarte han det?" Olav setter seg litt mer komfortabelt. "Det var en ulveflokk som ville drepe meg, så ja," jeg stopper opp. "Jeg trodde, eller jeg vet, at ulver ikke dreper vampyrer. Hvorfor ville de drepe deg?" Jeg ser ut vinduet. "De var sultne. Jeg leste tankene til alfaen, og han tenkte at de ikke hadde spist på flere dager". Olav nikker. "Hvor er de andre egentlig?" spør jeg og snur hodet mot han. "Ennå ute på jakt. Jeg ble ferdig raskt". Jeg nikker. Vi fortsetter å snakke sammen, litt sånn catch-up-chatt.  

"Sofie?" sier Knut og kommer inn. Han har et alvorlig uttrykk. "Hva er det?" spør jeg samtidig som at jeg kjenner at pancoikken sprer seg i kroppen. "Theo kan ikke fortsette," han setter seg ved siden av meg. "Hvorfor ikke? Er det noe gale?" "Problemet er at Theo har skadet seg mer enn han trodde. Han har ikke bare brukket mange av beina, men han har også fått et skikkelig slag i hodet". 

Imorgen er det julaften! Helt utrolig! 😱💜

God jul alle sammen 🎄