En av dem

Ducibus

Vi stopper i en skog foran en gammel by. Jeg ser rundt meg. Trærne er gamle og lyse. Byen foran oss er gammel. Bygningene er av stein og sement. Noen av husene ser ut som de skal falle sammen, men det er en bygning som skiller seg ut. Bygningen har et høyt tårn med en utrolig fin klokke. Klokken må være ny, men designet er gammeldags. Bygningen er mye større enn de andre også. Jeg kan tenke meg at det er en stor kirke, eller noe sånt. "La oss gå fra her," sier Johan og begynner å gå i et rolig tempo. Jeg nikker og følger etter.

Vi går i stillhet hele veien til den store kirken. Det er få personer som går i byen, og de få personene ser ut som turister. "Hvilken by er vi i?" spør jeg til slutt. "Som du ser, er vi i en veldig gammel by. Byen heter," jeg ser på han og nikker. "Rart navn på en by," mumler jeg og trekker på skuldrene. "Vi har valgt å bo i en slik gammel by fordi her bor de på den gamle måten. Og som du kanskje vet, blir vi ikke eldre derfor er vi mye eldre enn vi ser ut, og derfor liker vi å bo på den gamle måten," forklarer Johan. Jeg nikker.

Vi går inn i bygningen jeg hadde lagt ekstra merke til. Den fine bygningen som ser ut som en kirke. "Det er her vi bor," sier Johan og går inn døren. Vi kommer til en stor resepsjon. Det er noen stoler og border i hjørnet. Noen folk står i hjørnet og diskuterer noe. De stopper å snakke når vi kommer inn. I stedet står de og ser på meg. Jeg ser bort på Johan. Han later som at han ikke ser det, og går videre bortover. Når vi kommer forbi resepsjonsdisken, sier resepsjonsdame: "God dag Johan", og smiler et varmt smil til meg. "La oss ta heisen".

"Hun bak disken?" jeg stopper og ser på Johan. "Hun er ikke en vampyr," fortsetter jeg, når jeg ser at Johan ikke har tenkt å svare. "Nei, hun er ikke vampyr," sier Johan til slutt. "Vet hun om oss?" Johan nikker sakte. "Hun vet om oss. Hun har faktisk lyst til å bli en av oss". Jeg ser overrasket på han. "Hun jobber i resepsjonen i noen år, før vi enten dreper henne eller gjør henne om til en vampyr". Jeg flytter blikket rett fram. Drepe henne? Har de tenkt til å drepe uskyldige mennekser? Johan må ha tolket stillheten min som et sjokk fordi til slutt sier han. "Sofie, du må forstå at vi er vampyrer. Vi dreper mennesker for å overleve. Jeg vet at Knut og Kirsten sin familie er, det de kaller vegetarianere, men det er ikke vi". Jeg nikker bare et lite nikk.

Jeg hadde helt glemt det. Vi er monstere, dreper uskyldige mennesker for å overleve. Drikker blodet deres. Gir dem en forferdelig måte å dø på. Det er kun Knut og Kirsten sin familie som dreper dyr for å overleve.

Vi går ut av heisen i stillhet og går bortover en hall. "Sigurd, Viktor, Peder, dette er Maria," sier Johan når vi går inn i et stort rundt rom. 3 menn sitter i noen stoler. "Så du er den nye i Ducibus," sier en av mennene. Han studerer meg fra topp til tå, og jeg studerer han. Håret hans er lyst, akkurat som Knut sitt. "Jeg er Peder". Jeg smiler til han. "Du har utrolige krefter," sier en annen. Håret hans er helt mørkt, nesten svart. "Takk," jeg smiler til han. "Johan!" roper Olivia samtidig som hun kommer inn. Jeg og Johan snur oss samtidig. "Så, hun er en del av oss nå?" spør gutten som følger etter Olivia. Håret hans er brunt, øynene gyldne. "Jeg er Olivias assistent," han bukker et lite bukk. Jeg bare smiler til han. "Og kjæresten min," mumler Olivia og drar han inntil seg. Jeg later som jeg ikke hører det, og snur meg mot Sigurd, Viktor og Peder. "Vi vil gjerne se kreftene du har". Jeg nikker. "Hvilken kraft vil dere se først?" spør jeg. "Du kan vise Olivia sin kraft?" Peder sier det mer som et spørsmål. Jeg begynner å se på han. "Smerte," tenker jeg. Peder reiser seg opp og tar seg til hodet. "STOPP!" skriker han. Jeg stopper med en gang. "Wow, imponerende," sier han og retter på klærne sine. "Les tankene til en av oss," sier Sigurd og smiler vennlig til meg. Jeg ser på dem en etter en. "Lurer på hvilke andre krefter han," tenker Sigurd. "Du får vite det senere," sier jeg og blunker til han. "Vent, hæ?" Viktor ser forrviret på meg og Sigurd. "Sigurd lurte på hvilke andre krefter jeg har". Han nikker. "Hvor godt hører du tankene våre?" spør Johan. "Jeg hører de klart og tydelig. Det er som om dere snakker, bare dere ikke beveger munnen".

"Jeg føler meg til tørst, noen andre?" sier Peder plutselig. "Ja, jeg og. Det er en stund siden vi har spist". "Da kan vi hente inn maten da". Dørene inn til rommet åpnes. En haug av folk stormer inn. Nesten alle holder et kamera og kart. Turister. Jeg presser leppene sammen for å ikke skrike. Det er det jeg og Johan nettopp snakket om. De er ikke vegetarianere. Jeg rygger bakover helt til jeg treffer veggen. Turistene ser seg forvirret rundt. "Velkommen! Dere er de heldige som får komme hit og se dette fantastiske rommet," Johan reiser seg og klapper i hendene.

"Litt av en tale han holder, sant," jeg ser ved siden av meg. Assistenten til Olivia står ved siden av meg. Jeg nikker. "Fus for hun med den røde kåpen". "Bare ta henne, jeg er ikke tørst," sier jeg og gir han et vennlig smil. "Olivia fortalte meg og at du er, vegetarianer". Jeg nikker et lite nikk. "Ja, jeg dreper bare ikke uskyldige mennesker". Han nikker og begynner å gå diskré mot damen.

Rett før de hiver seg på de uskyldige går jeg ut. Det siste jeg hører før dørene lukkes er skrik. Jeg prøver å stenge det ute, men jeg kan høre tankene til noen av dem. "Mamma!" "Hva skjer?" "Er dette slutten på oss?" "Alt er ødelagt" "Please, please, please!" Jeg går vekk fra rommet, prøver å komme meg så langt vekk som mulig. Bygningen er utrolig stor. Den ser stor utenfra, men inni er den enda større. Bygningen har mange etasjer under bakken.

"Heia, der er du!" Jeg snur meg. "Å, hei Viktor," sier jeg og stopper. "Klarte ikke å være i rommet?" Jeg rister på hodet og gir han et lite smil. "Vel, vi har fikset en stol til deg! Jeg tenkte du kunne komme og se". Jeg nikker mens vi begynner å gå mot hovedrommet. "Så, du vil ikke drikke menneskeblod?" Jeg rister på hodet. "Jeg bare skjønner ikke hvordan dere kan drepe uskyldige mennesker". Jeg mumler nesten fordi jeg har ikke lyst til at han skal føle seg truffet, men det virker ikke som at han bryr seg. "Ja, sånn er vel livet. Vi må drepe uskyldige mennesker for å overleve. Det er ikke nok dyr i verden, og uansett er menneskeblod mye bedre enn dyreblod". Jeg bare nikker.

Selv om menneskeblod er bedre enn dyreblod, ville jeg uansett ha drukket dyreblod. Jeg klarer bare ikke tanken på å drepe uskyldige mennesker. Mennesker som har en familie, en framtid. Det går bare ikke for meg. Jeg kommer aldri til å klare det.

"Såå, hvilken eller hvilke krefter har du?" Spør jeg og ser på han. "Jeg kan løfte ting bare ved å se på det," sier han og smiler. "Jeg har også den kraften," sier jeg uten å tenke på at det kan høres selvopptatt. "Åja, kan jeg få se?" Jeg nikker samtidig som jeg sier: "Det er ikke så lenge siden jeg fant ut av den, så jeg er ikke så flink". Vi stopper opp utenfor hovedrommet. Dørene er åpne, så alle kan se oss. "Prøv å løfte den vasen der borte". Viktor peker på en liten vase som står på et marmorbord. Jeg ser på vasen. "Løft deg," tenker jeg. Jeg ser den begynne å bevege seg. Den svever noen cm fra bordet før jeg setter den fint på plass. "Bra," sier Viktor og gir meg et klapp på skulderen.

Eeeendelig fikk jeg ut et kapittel! 😁
Unnskyld! Jeg har bare hatt sååå mange tentamener og så mange ekstraøvinger med dans og alt har bare vært så stress 😓😅
Jeg håper virkelig at jeg får ut neste kapittel så raskt som mulig nå som jeg er ferdig med alle tentamene 😊