En av dem

Forsvunnet

"Jeg kan ikke tro det" hvisker jeg. Øynene mine fylles med tårer. Synet viste det ikke direkte, men jeg vet hva det betyr. Eller... Det er kun den tanken som slår meg. 

"Alt er Sofie sin feil. Hun er bare så utrolig teit. Trygve er bort for alltid. Hvorfor kan hun ikke se at hun bare lager problemer for familien? Alt Knut og Kirsten har gjort er for gjeves," hører jeg Anna tenke. 

Jeg kjenner en sårende følelse spre seg i kroppen. Anna har aldri likt meg, og nå misliker hun meg enda mer. Men jeg har sagt det, alt jeg gjør er å ødelegge. Knut har sagt at jeg har gjort familien bedre, men jeg skjønner det bare ikke. Alt jeg har gjort er å ødelegge familiebåndene.  

Jeg snur meg sakte rundt og går mot trappene. Øynene til alle er i nakken min. Jeg går opp trappene. Deretter går jeg bestemt mot rommet. Jeg åpner døren sakte og lukker den etter meg. Alt er slik det alltid er, ryddig. Lukten ligger ennå igjen fra han. Det som var hans er ingen sitt lenger. 

"Sofie!" roper Knut nedenfra. Jeg løper ned. Alle sitter i akkurat samme posisjon. "Hva er det?" spør jeg og lener meg inntil dørkarmen. "Han er utenfor". Jeg trekker øyenbrynene sammen. "Hvem da?" spør jeg. Jeg vet at det ikke er Trygve, men jeg det tennes et lite håp. "Bare pust inn," mumler Anna. Jeg tar et innpust. "Theo? Hva gjør han her?" "Bare bli kvitt han," Olav snakker med en rolig stemme. Jeg gir han et lite nikk og går mot utgangen. 

Jeg lukker døren. "Theo," sier jeg og ser på han. Jeg går ikke ned til han. "Sofie," sier han og gir meg et lite nikk. "Hva har foreldrene mine gjort nå som du skal legge skylden på meg?" spør jeg og trekker det ene øyenbrynet. "Jeg la ikke skylden på deg-" Jeg kan ikke annet enn å le. "Åja, fordi å komme her og angripe meg fordi foreldrene mine drepte moren din er jo ikke å legge skylden på meg". "Foreldrene dine sa at du hadde sagt at de skulle drepe mor". "Og du trodde på det?" "Vel, altså, jeg var bare desperat og trist, og jeg vet ikke," Theo ser ned i bakken. "Men det er ikke grunnen til at jeg kom hit". "Hva er det da du vil?" "Trygve," mumler han. 

Trygve? Hva har Theo med Trygve å gjøre? Hva vet Theo om Trygve? 

"Trygve løp etter meg i dag," sier Theo og ser på meg. "Hvorfor det?" "Han spurte om jeg kunne gjøre en tjeneste". Jeg gisper. Det kan ikke være mulig! Han kan ikke ha spurt om det. "Men," jeg får ikke ut noen ting. Theo ser på meg. Jeg rister svakt på hodet og biter meg selv i leppen. "Det kan ikke være mulig," hvisker jeg. "Han ville at jeg skulle drepe han," hivsker Theo. "Og at jeg skulle gi deg denne lappen." Theo kommer mot meg og tar hånden i den ene lommen. Han fisker opp en lapp og gir den til meg. Jeg holder lappen i hånden. Theo går bakover. Når han har kommet til der han sto, stopper han. Jeg bretter opp lappen sakte.  

 Sofie

Jeg er så lei for at dette skulle skje! Du visste jeg elsket deg. Jeg kan ikke leve et liv uten deg. Ikke legg skylden på deg. Dette er mitt valg, så dette er min feil! Ikke din! Jeg gjentar, IKKE DIN! Du må vite at jeg elsker deg. Gi denne lappen til Anna, hvis ikke kommer hun til å legge skylden på deg, men jeg vil at hun skal vite at dette er min feil. 

Jeg vet at Påtrykt kjærlighet kan brytes, men jeg ser bare ikke at det kommer til å skje med meg. 

Trygve 

Jeg kjenner en klump i halsen. Han vil dø for meg. "Du drepte han vel ikke?" hvisker jeg og ser opp fra lappen. "Selvfølgelig ikke! Jeg liker han ikke, men jeg kunne aldri ha drept han," sier Theo. "Men, hvem drepte han da?" Stemmen min skjelver. Det er en rar følelse i kroppen. Blanding av urolighet og ....

"Ingen," svarer Theo. "Så han er ennå i live?" Jeg kjenner at noe letter inni meg, men jeg er ennå urolig. "Ja, men han dro et sted hvor ingen vil finne han". "Hor er han?" Theo trekker på skuldrene. "Han fortalte det ikke til meg fordi han sa at at visste at du ville bruke kreftene dine på meg for å få meg til å si det". Jeg sukker høyt. Trygve kjenner meg alt for godt. "Takk," hvisker jeg. "For hva da?" Theo ser forrvirret på meg. "For at du ikke drepte han". "O-F-C," sier han før han begynner å løpe inn i skogen igjen. "Hadet da," hvisker jeg og ser han forsvinne inn i skogen.  

Når jeg ikke kan se han lenger, går jeg inn i stuen. Alle sitter helt likt som før. Jeg skjønner ikke hvordan de klarer å sitte sånn så lenge. Det virker jo helt unaturlig, men vi er jo ikke akkurat naturlige. Jeg går bort til Anna. Hun ser opp på meg. Deretter rekker jeg henne lappen. Hun leser den raskt før hun ser opp på meg igjen. "Trygve," glipper ut av munnen hennes. 

Synes ikke dette kapittelet var så bra :-P