En av dem

Olivseren

Jeg snur meg, til og med før Anna kommer inn i rommet. "Sofie!" skriker hun samtidig som dørene går opp. Synet blir som déjà vu, men jeg vet hva som skal skje videre. Hun løper mot meg, og akkurat når hun skal hoppe på meg flytter jeg meg et par skritt vekk. I stedet for å lande på meg, lander hun på gulvet, men hun er raskt oppe igjen. "Sofie!" skriker hun igjen. "Du drepte broren min!" Man kan se tårer i øynene hennes. Jeg rister sakte på hodet. "Nei". "Hvordan klarer du å være så rolig! Alt er din feil! Jeg så det," hun tar seg til brystet og ser ned. "Jeg er helt sikker på at jeg så det," sier hun mest til seg selv. "Han står der, planen var at han skulle få seg drept, men det skjedde aldri. Det er akkurat som du sa den gangen, framtiden forandrer seg stadig," sier jeg samtidig som jeg peker på Trygve. Hun ser opp og følger fingeren min.

På et blunk er hun borte ved han. "Du må aldri skremme meg så mye! Aldri," hvisker hun og gir han en klem. "Please, aldri!" fortsetter hun. Deretter går hun ut av klemmen. "Vel, unnskyld for at jeg kom så brått inn. Jeg var bare veldig redd for min bror". Anna ser på Johan. Hun gir han et lite bukk før hun begynner å bakke ut. "Vi skal ikke plage dere mer," fortsetter hun.

Rett før alle har kommet seg ut, stopper Olav. "Jeg vil bli en del av Ducibus," sier han plutselig. Viktor rister på hodet. "Hvorfor ikke?" spør Olav og ser på oss en etter en. "Vi er mange nok. Uansett hadde du din sjanse, men du takket nei," sier Peder. "Vi er oppe i 6 personer, 7 med Thomas," fortsetter han. "Jeg kan også bli en assistent," tilbyr Olav.

Hvorfor har han plutselig lyst til å bli en del av Ducibus? Jeg trodde at Knut og Kirsten hadde sagt at ingen i deres familie fikk bli en del av Ducibus. Jeg har ikke skjønt hvorfor, men uansett?

"Assistent? For hvem da?" spør Johan, interessert i hva Olav tilbyr. "Jeg kan bli assisent til, ehm, Sofie!" Alle snur seg mot meg. "Sofie, trenger du en assisent?" spør Johan. Jeg rister på hodet samtidig som jeg sier; "Jeg klarer meg fint uten". "Da trenger vi deg ikke Olav," sier Sigurd. "Men, hva med assistent til en av dere?" Olav tar et skritt frem. "Et nei er et nei," Olivia snakker i en tydelig irritert tone. Jeg snur hodet mot henne. Øynene hennes er utålmodige, og det ser ut som hun kommer til å bruke kraften sin snart. Jeg snur hodet mot Olav. Han tar tatt de skrittene tilbake og nikker svakt. Så forsvinner de.

"Er du tørst?" spør Sigurd. Jeg sirkler tungen på tennene. "Ja," sier jeg og kjenner plutselig trangen til å drikke blod. Halsen min brenner etter blod. "Da kan vi jo ta inn maten," sier Johan. "Ehm, nei takk," sier jeg raskt. "Noe gale?" spør Olivia og løfter et øyenbryn. "Jeg er, ehm, på en måte vegetarianer," sier jeg og prøver å smile et litt uskyldig blikk. "Så du jakter heller på dyr enn å drikke det fantastiske menneskeblodet?" sier Viktor mer som et spørsmål. Jeg nikker. "Du burde ha med deg en når du jakter, i tillfelle det skjer noe," sier Johan og fletter fingrene sammen. "Hvem da?" spør jeg. "Jeg kan være med jeg," sier Thomas. "Nei, du skal være her," sier Lina og trekker han tett inntil seg. Hun ser hatsk på meg. Øynene hennes blir knallrøde. Jeg vet hva hun prøver på, men det funker ikke på meg. "Olivia, det går ikke," sier Johan. Hun fortsetter å se på meg. Det er som om hun ikke hører hva Johan sier, som om hun er i en transe. Plutselig brytes transen. "Thomas må være her," sier hun og prøver å høres rolig ut, noe som ikke funker så bra. "Da får vel jeg bli med," sier Sigurd og reiser seg. "Ok," sier jeg og nikker.

"Så, har du jaktet mye?" spør Sigurd mens vi løper nordsør. "Nei, jeg har jo ikke vært vampyr så lenge. Jeg har kun jaktet en eller to ganger". "Da skjønner jeg hvorfor Johan ville at du skulle ha backup". Det høres ut som han sier det til seg selv, men jeg må spørre. "Hvorfor det?" "Fordi, det skjedde en slags ulykke en gang". Jeg trekker øyenbrynene litt sammen. "Hva skjedde?" Vi stopper opp og ser rundt oss. Det er mange kilometer fra nærmeste by. "Det var en vampyr, hun het Nicole," begynner han. Vi setter oss på en stor stein. "Hun var ganske lik deg, mørkt brunt hår, nyfødt og vegetarianer. En dag skulle hun ut på jakt". Sigurd stopper og ser tomt framover. "Vi fikk aldri sett henne igjen," stemmen hans er lav, nesten som om han er skyldig i hva som skjedde. Han kremter litt før han fortsetter; "Men vi vet hvem som drepte henne, eller vi tror vi vet hvem som drepte henne". "Hvem da?" nesten hvisker jeg. "Familien heter Oliversen til etternavn," sier han like lavt. Jeg biter meg svakt i leppen. "Oliversen?" spør jeg. Han nikker.

Men, men, men? Det er jo etternavnet til Theo. Familien hans heter Oliversen til etternavn. Men det kan jo ikke være han. Hvordan skal han eller noen i hans familie klare å drepe en vampyr? Det er ikke mulig. De er jo ikke vampyrer, eller? Nei, det må jo finnes tusen andre som har det samme etternavnet.

"Sofie? Er det noe i veien?" Sigurd ser på meg med bekymret øyne. "Oliversen," hvisker jeg uten å tenke over det. "Hva er det med de?" spør han. "Vet du om," jeg stopper og svelger. "Hvem du om de er vampyrer?" Jeg snur hodet mot Sigurd og ser inn i øynene hans. Han rister på hodet. Noe inni meg letter. Takk og lov at de ikke er vampyrerer. "Oliversen er ikke i vår verden," sier Sigurd til slutt. Det er noe inni meg som letter, men samtidig er det noe urolig. Tenk hvis det faktisk er de som har drept henne!

Wow, 2 uker siden sist gang jeg publiserte! 😱😬
Jeg er utrolig lei for det, men jeg har det ganske travelt med familie, venner, også hadde jeg forestilling forrige uke. Så jeg var på dans totalt 52,5 timer forrige uke! Jeg var så vidt hjemme fordi jeg dro rett fra skolen til dansen! 🙄😅
Men endelig har jeg sommerferie, så jeg skal prøve å få skrevet litt mer ❤️