En av dem

Hva har jeg gjort?

«Sofie!» skriker Anna igjen. Jeg snur meg. Hun slenger seg selv i veggen. «Sofie, gjør noe!» skriker hun. Jeg lukker øynene sakte igjen. Hva er det som skjer? Er det jeg som gjør dette? Nei, det kan ikke være meg. «Sofie!» Jeg åpner øynene. En vase faller fra et lite bord og knuser. «ÆÆÆææ!» Hun faller ned på knærne. «Please! Gjør noe, Sofie! Stopp dette!» skriker hun. Jeg ser bort på Olav, deretter på Knut, og til slut på Kirsten. De står stive av skrekk. Tror de at jeg gjør dette? Fordi jeg gjør ingenting. Jeg ser bort på Trygve. Han bare rister på hodet. «De faller faktisk for dette! Alle tror Sofie gjør dette mot meg». Jeg går sakte forbi henne, uten å se på henne. Hva har hun egentlig mot meg? Uten å snu meg, sier jeg: «Hvis dere tror jeg gjør noe av dette mot Anna, gjør jeg ikke det. Kreftene mine er sterke, men jeg har kontroll over dem. Men Anna har et lite poeng det hun demonstrer her. Jeg kan miste kontroll over kreftene mine! Og jeg vil helst ikke miste kontroll foran dere». Deretter begynner jeg å løpe. Jeg kan høre Trygve rope navnet mitt, men hvorfor skal jeg bry meg?

Jeg setter meg på en trestamme. Tenk hvis det faktisk skjer. Jeg har utrolig mektige krefter. Tenk hvis jeg faktisk mister kontroll over kreftene mine. Hva skal jeg da gjøre? Jeg sukker et høyt sukk. Anna gjorde det bare for å få meg ut av huset, og nå har hun fått viljen sin. Hva er det egentlig hun har imot meg? Har jeg gjort noe mot henne? Nå ønsker jeg virkelig at jeg hadde kraften til Olav. Da kunne jeg visst hvordan Anna følte om meg, og kanskje hva jeg har gjort mot henne.

«Hva skal jeg gjøre nå da?» mumler jeg til meg selv og ser rundt meg. Jeg kan jo pøve å løfte på ting. Hva kan jeg løfte? Jeg ser bort på en stein som veier rundt 5 kilo. «Beveg deg,» jeg ser nøye på steinen. Den løftes opp. Argh, idiotiske krefter! Jeg kaster steinen mot et tre slik at den knuser. "Dette er håpløst!" Jeg kan ikke leve i frykt for å miste kontroll over kreftene mine. Da har det jo ingen hensikt å leve. Jeg finner en annen stein som er større. Deretter løfter jeg den opp ved hjelp av kraften min. «Hvor lenge klarer jeg å holde deg oppe da?» mumler jeg til steinen. Å nei, har jeg begynt å snakke med steiner nå?

«Hei,» hører jeg plutselig bak meg. Jeg skvetter og mister steinen i bakken. «Hva vil du?» mumler jeg irritert og snur meg mot han. «Jeg hørte også hva Anna tenkte». «Og? Hun skifter uansett ikke mening om å hate meg,» sier jeg og setter meg på et tre som har falt. «Nei, men jeg fortalte det til Knut, og han skal snakke med Anna». Jeg ser på han og sukker. Han kommer og setter seg ved siden av meg. «Du har ikke tenkt på å komme tilbake?» Jeg rister på hodet. «Tviler på det, tenk hvis det faktisk skjer. Jeg vil ikke risikere å skade noen av dere,» sier jeg og ser ned i bakken. «Hvis du mister kontrollen, hjelper vi deg». Han gir meg et lite trøstende smil. Jeg ser på han. «Kom tilbake,» hvisker han. Jeg gir han et usikkert smil. «Vi trenger deg, du er en del av familien nå,» fortsetter han. Jeg rister på hodet. «Dere trenger meg ikke, og hva er vitsen med å komme tilbake når det ene familiemedlemmet ikke liker meg». «Vi er glad i deg, alle sammen,» sier han og legger den ene armen over skulderen min. «Feil, Anna liker meg ikke,» sier jeg og legger hodet på skulderen hans. «Og jeg vet ikke hva jeg har gjort mot henne,» mumler jeg.

Vi sitter i stillhet en liten stund. Ingen sier noen ting, bare tenker. Akkurat nå er jeg glad for at ingen kan lese tankene mine. «Anna er glad i deg, hun må bare bli kjent med deg først,» sier plutselig Trygve. Jeg sukker. «Hvordan vet du det?» «Fordi, hun likte ingen av oss i starten, men hun måtte lære seg a hun ikke er den eneste i verden med krefter. Hun har en annen historie enn meg, Olav, Kirsten og Knut». Jeg løfter hodet og ser på han. En annen historie? Hva mener han med det? «Men tenk hvis det ikke funker, tenk hvis jeg mister kontroll over kreftene mine, eller at Anna ikke kommer til å like meg,» sier jeg. «Men tenk hvis du det funker, tenk hvis du ikke mister kontroll over kreftene dine. Det kan være at Anna ikke kommer til å like deg, men hun må uansett leve med deg. Hun kan ikke alltid få viljen sin». Jeg ser inn i øynene hans. Han ser inn i øynene mine. Det er stille mellom oss. Hva skal jeg si? Trygve tenker så positivt. Hvordan går det an å være så positiv som han? «Kom tilbake,» hvisker han. Jeg sukker. Det hjelper ikke å si imot han. Hvordan skal jeg klare det? Han sier jo bare mot meg. «Please,» hvisker han. Jeg gir han et lite smil. 

God påske alle sammen! 🐰